Sauen Ulrik på luftetur

Som den geniale organisasjonen strømmestiftelsen er, har den flere videregående skoler den samarbeider med rundt om i Norges langstrakte land. Det var derfor da stor stemning i stua da lille Kabale og Drucilla skulle få besøk av noen representanter fra to av disse skolene. Med lærer Regine, Hanne og Karen fra Vardafjell vgs, Nora, Åsa, Anette og Kristin fra Kopervik vgs og Tommy Van Pelt fra Strømme i spissen, var det med stor stolthet vi kunne vise frem Drucillas fantastiske og givende arbeid.

Tirsdag tilbrakte vi hele dagen oppe på skolen der gjestene fikk et lite innblikk i hvordan en vanlig skoledag går for seg. Men før vanlige timer kunne starte, var det til sin rett at noe underholdning måtte finne sted. Så rike som vi nordmenn er på vår egen kultur, ble det nok en gang "jeg gikk en tur på stien" som ble den store slagern. Eller, vi vil hvertfalle gjerne tro at det ble en stor slager med tanke på at 90% av jentene på skolen gikk og sang "koko, koko" resten av dagen. Heldigvis ble underholdning noe bedre da elvene og lærerne på skolen satte igang og svingte med hoftenen i takt med de afrikanske rytmene. Også gjestene fikk muligheten til å være med i dansen, noe som viste deg å bli en ganske så morsomt syn.

Norsk kultur på skremmende høyt nivå

Onsdag fikk vi se den andre delen av Drucilla gjennom en ganske så lang og innholdsrik dag ute i fielden. Vi besøkte ikke mindre enn 5 grupper, var på 3 hjemmebesøk og fikk muligheten til å se ganske så mye sang og dans.

På hjemmebesøk til en av medlemmene i en CMMF-gruppe

Sauen Ulrik (Strømmestiftelsens maskot) skapte heidundrende liv i en av gruppene da medlemmene aldri hadde sett en kosebamse før

Litt sliten kanskje?

I tillegg til dette fikk vi også mulighet til å vise dem Kabale "by", dra en snartur til Lake Bunyounyi (som forresten betyr noe med fugl) og være med på litt undervisning om Strømmestiftelsen.

Vi setter utrolig stor pris på besøk og muligheten til å vise hva Drucilla driver med. Det er stas!

Tommy fra Strømme er jammen toppen - men det trengs litt øving i å på shake kroppen!

- Synne og Hanne

Ta ikke postkassa di for gitt!

Har du noen gang tenkt på hvor utrolig en postkasse er?

Et hvert hjem i Norge har en postkasse. Nå snakker vi ikke om de låsbare, små boksene du finner på postkontoret. Her er det snakk om de grønne, ulåste kassene du finner på alle postkassestativ langs veien. I byggefelt finner du kanskje kassa di rett på utsiden av huset, men på bygda kan den være km og mil unna deg, men praktisk plassert for postvesenet.

Du kan finne de mest utrolige ting i postkasser. Som regel er det snakk om strømregninger, menighetsbladet eller reklame fra Coop, men andre ganger kan det være noe så verdifullt som pass, førerkort, pakker fra penny-klubben og årskort til Åråsen. Dette er ting av faktisk verdi, og det fantastiske er at vi ikke tenker på hvor enkelt det er å stjele fra noens postkasse.

En annen fantastisk ting er hittegods (jada, vi nærmer oss poenget). Bager, sekker, mobiler, luer, diamantringer og penger. Det mest utrolige kan man miste, og det mest utrolige kan man også få igjen! Takket være spalter i lokalavisa (Hallo Indre), politiet eller plakater kommer det meste til rette.

Poenget er at her har Norge en bra ting gående. Heia Norge! Uten at vi tenker over det setter vi samfunnet som ei gruppe høyere enn enkeltindividet. Vi stoler på systemer, vi følger trafikkreglene, vi leverer faktisk en funnet diamantring til politiet og vi titter ikke postkassa til naboen.

Moderne kasse. Lås og greier.

Tradisjonell trekasse m/ rosemaling.

Amerikansk versjon med artig flagg å leke med.

For de med stor pågang.

Postkassa rommer mange saker - det går an å sende godis og kaker!

- Hanne og Synne

"Dette er en datamaskin"

«Dette er en dataskjerm»

«Dette er en mus»
...
«For å skru på datamaskinen trykker du på denne knappen»
Venter. Blir møtt med et spørrende blikk.
«Den knappen der» samtidig som du peker tydelig på påknappen til en av Druscillas stasjonære pc’er.
Ikke en lyd eller en reaksjon kommer fra elevene.
«Den knappen der ja» Irritasjonen bobler opp i hodet.
Forsatt lite rekasjon.
Du tar hånda til en av elevene bort til knappen og trykker på knappen.
Restene av elevene prøver så å gjøre det samme med en nølende bevegelse.

Vi har startet med datatimer for de nyeste elevene på Druscilla. De har aldri sett en data før, vet ikke hva en data er og hva den kan gjøre. De er alle like gamle som oss. Vi bruker 45 minutter på å lære dem å skru av og på datamaskinen.

Tålmodigheten blir satt på prøve.
Det er vanskelig. Veldig vanskelig. Ekstremt vanskelig..


Data har vi kunnet siden vi var små - like viktig for oss som å krabbe og gå

- Synne og Hanne

Etikk på høyt nivå

Selv om et nytt semester har begynt for lenge siden oppe på skolen, har vi av ulike grunner ikke hatt mulighet til å starte med undervisning "gøy på landet - med Synne og Hanne". Det var derfor stor spenning da vi skulle ha vår første time etter jul forleden dag - etikk og selvtillit. Hverken Synne eller Hanne har noe utdannelse, kunnskap eller forståelse innenfor faget utover det som finnes i allmennkunnskapspakken, men det er likevel disse timene vi synes er morsomt og mest givende, samtidig som de gir oss heftige utfordringer.

Temaet for denne timen var "fordommer", men siden vår Rukiga fortsatt er langt under middels dårlig, måtte kreativiteten nok en gang slå til for å aktivere jentene på en måte som underviste dem uten pratinga vår. Slue som vi er stjal vi derfor en idé fra undervisninga på Hald og hang opp store ark rundt om i rommet med ulike overskrifter. Hver overskrift representerte en gruppe i samfunnet som kvinner, menn, handicappede, prester, hvite mennesker osv. Jentene fikk så i oppgave og gå rundt å skrive det første som falt inn i hodene deres når de leste overskrifta. Utfallet skulle vise seg å bli ganske så annerledes enn om vi skulle stått for påstandene. Her er et utdrag:

"MEN"

- Men love power

- Should not enjoy sex with young girls

- They tend to be special in their families, but tend to drink alcohol only

- Men have testicles and penis

"POLITICIANS"

- They are corrupt

- Should be god fearing

"HOMOSEXUAL"

- It should be discouraged because it spread diseases like AIDS

- It is a sinfull thing because God says that sex is for men and women, not girls to girls and boys to boys

- It should be stopped

- Should be excommunicated from the society

"WHITE PEOPLE"

- Are very beautiful and usually like joking

- They show off

- Love us and love our country Uganda

- Should be smart

Det er når vi leser disse setningene og ordene vi innser hvor forskjellige meninger, verdier, bakgrunn og tanker vi har. Noen ord får oss til å trekke på smilebånda, mens andre gjør mer vondt. Vi er alle jenter i ca. samme aldersgruppe, men med to helt forskjellige liv. Alle jentene har hoppet ut av det vanlige skolesystemet ofte på grunn av mangel på penger. Noen har mistet foreldre eller har foreldre med problemer. Mange har falt litt ut av samfunnet der det er mangel på sosiale institusjoner som kan hjelpe. Selvtillit er også ofte et problem. Dette i stor kontrast til livene våre fra Norge der vi har alt vi kan peke på og får skolegang gratis..

Men det er jo nettopp disse forskjellene som gjør etikktimene så spennende og lærerrike, både for oss og for våre herlige elever.

Etikktimer gir oss masse tilbake - selv om pedagogiske evner er svake

- Synne og Hanne

Fjolls til fjells

Her om dagen fant vi ut at vi hadde lyst til å ta oss en liten gåtur. Derfor gikk vi av en eller annen grunn 1,6 mil - rett opp - til 4127 moh. Det var på høy tid med en aldri så liten utfordring, og Mount Muhavura i nabodistriktet Kisoro lokket i det fjerne. Etter en kald natt i Kisoro kasta vi oss på bodabodas og var fremme ved foten av fjellet rett etter soloppgang. Her betalte vi en klekkelig sum, fikk utdelt en guide, en vakt med våpen og en bambusstokk hver.

Bodatur i soloppgang.

Svette og slitne etter de 100 første høydemeterene. Godt å tenke på at det kun var 1800 igjen.

Hanne (hun er fargeblind på det ene øyet), guide 1, guide 2 og Synne.

Hanne pusta og pesa oppover bakken, skratta oppgitt og titta bort på guide 2 og sa: "I am so tired, don't you get tired?" Guiden så på Hanne med et steinansikt og sa "No".

Dette var jomfrufjellturen til Tembo. Say no more.

Det gikk oppover.

Vi gikk og gikk og gikk og gikk, drakk vann spiste litt kjeks og banan, sov (kun Tembo). Og etter 6 drøye timer var vi endelig på toppen! ENDELIG!

Espen Askeladd nyter utsikten over tåka fra toppen av kjeglevulkanen.

Ingen topptur uten Kvikk Lunsj. Legg merke til det norske flagget vi plantet på toppen i bakgrunnen.

Vi bråstrikka pannbånd i Ugandas nasjonalfarger. Her er vi i fin form på toppen (etter at Tembo kasta opp et par ganger).

Hardbarka nordmenn som vi er måtte vi jo teste badevannet. Som dere sikkert kan se var det en nydelig dukkert i et herlig temperert vann. Hvis dere skulle komme til å tro at ansiktsuttrykkene er anstrengte og at posituren skulle minne om en desperat kamp om å komme seg opp av vannet tar dere feil. Helt feil.

Etter enda ei kald natt i Kisoro, hvor Synne måtte bestille, hente og servere Tembo og Hanne i senga ettersom hun var den eneste med bukser.... Vi runda av turen som vanlig - med Hanne snorkende på Synnes skulder.

Veien til toppen var ikke lett - enda godt vi forbant litt fett!

- Hanne og Synne

Innbrudd Ugandan style

Det som så ut til å bli en vanlig tirdag morgen med jobb på programmet, fikk plutselig en litt annen vending enn vi hadde sett for oss da Hanne hoppet ut av dusjen. For da sekken skulle pakkes til jobb var den ikke å finne. Siden Synne er den distré personen innad i teamet, var det ganske så rart at det var Hanne som ikke fant sekken sin. Etter hvert oppdaget hun også at speilreflekskamera ikke lå på den vanlige plassen på nattbordet, og det var da hun skjønte at noe var galt.

Etter litt videre etterforskning var det ikke til å legge skjul på at konklusjonen sa at noen hadde vært å forsynt seg av Hannes eiendeler i løpet av natta. Hvordan er det ingen som vet. Hvorfor er det heller ingen som vet. Men vi er glade for at det ikke var store greiene som forsvant og at sjel og helse er i behold.

Senere på dagen falt det

seg ganske naturlig inn å avlegge et besøk på den lokale politistasjonen for å rapportere hendelsen. Det skulle vise seg å bli en lenger prosess enn vi hadde håpet på. Etter å ha fortalt historien til fire forskjellige personer, plassert nordmenn og Norge på kartet for geografikunnskapsløse politidamer og ventet ganske så mange minutter fikk Hanne møte personen som kunne gi henne en politirapport over hva som hadde hendt. Denne jobben skulle han ha intet mindre enn 60 000 USH (150 kr) for å gjøre, noe som virket noe dyrt. Vi bestemte oss derfor å returnere tomhendt hjem for også komme tilbake dagen etter med litt lokal hudfarge for å være sikker på at vi ikke fikk mzungu-pris. Det viste seg å være forgjeves for prisen var det samme, og vi så ingen annen utvei enn å punge ut. Men i og med at det ugandiske politiet ikke er av det helt effektive slaget måtte vi komme tilbake dagen etter for å motta selve rapporten. Torsdag troppet vi så opp spente på hva politistasjonen hadde fått ned på papiret av en rapport, men også dag tre måtte vi dra tomhendt tilbake. Kabale var nemlig uten strøm denne dagen, så de hadde ikke fått til å skrive rapporten. "Vennligst kom tilbake i morgen" fikk vi så fint høre i skranken. Det var derfor en ganske så irritert Hanne som dag 4 dro nok engang tilbake til politistasjonen for å hente rapporten. Etter ganske så mye venting og leting etter de riktige menneskene, fikk hun endelig mottat rapporten som for øvrig ikke stemte helt med hva sannheten sa. Det brydde hun seg ikke så mye om, for nå hadde hun tilbrakt nok tid på politistasjonen. Vi hadde ikke helt sett for oss at vi kom til å få venner blant politiet da vi reiste fra Norge, så invitasjonen om å komme å drikke te med et par menn med våpen ble pent takket nei til.

Det som ble stjålet var kamera til Hanne, en sekk, et headset, mobilladeren til Hannes norske mobil og Phoebes oppvasksåpe. Tyven var med andre ord ikke helt gjennomtenkt i henhold til hva vedkommende tok, men vi får bare håpe at tingene kommer til nytte hos de nye eierne. Vi vil nok tvilsomt se de igjen, men håper inderlig at vi slipper nok et besøk på politistasjonen for å rapportere flere innbrudd.

Innbrudd og tyver er skumle saker - trist at de ikke tok yrket som baker

- Synne og Hanne

Suppegjengen på nye eventyr

Familien Haugen har virkelig ikke laurbærene siden vi sist oppdaterte dere, derfor er et lite innlegg om hva disse turistene har prestert å gjøre siden sist.

Fredag morgen troppa vi alle mann alle opp på Kabale postkontor, klare for en liten 3-timers tur til Mbarara. Godt installert på bussen slokna vi etter tur - med Lilleberg i føringa som sovna før vi forlot parkeringsplassen. Vi med godt sovehjerte fikk en god blund, mens resten brukte tida på å prøve å ignorere den ugandiske musikken med tilhørende musikkvideoer. Mbarara åpenbarte seg for oss, vi hoppa ut og inn i en postbil designet for 7, dermed var det ikke digg med 10 personer pluss bagasje. Snille og beskjedne som vi alle er klaget vi jo ikke. Det var ikke like kult når en politimann truet med å bure inn Hanne L fordi ho satt på fanget, men med hennes behagelige utseende og yndige blikk løste det hele seg fort.

Vi sjekket inn på Mweya Safari Lodge, en fantastisk lodge i Queen Elizabeth National Park. Med basseng, solseng og all-inclusive var det bare å rulle fra buffeten til solsenga for litt steiking, etterfulgt av dupping i bassenget for å ikke kjøle seg ned. OK+. Vi dro på en båttur i solnedgangen den første kvelden, noe som var veldig deilig for slitne høllendinger og en trønder. Det blei litt action når en krokodille på ca. 2 m avstand prøvde å hoppe opp i båten vår, men siden både Lilleberg og Haugen har fulgt godt med i Kung-nøtte-fu-timene reddet vi dagen (kremthosthark).

Hanne og Synne sto over den tradisjonelle game drive safarien da dette er gammelt nytt – BTDTGTWIO (Been There Done That Got The T-shirt Wore It Out). Resten av gjengen koste seg veldig i den kongelige ekvipasje sammen med Prinsesse Ragnhild. I tillegg så de noen dyr. Leopard på jakt, elefantfamilier på tur, bøfler som spiste, antiloper som hoppa og en løve på ca. 5 mils avstand- stor stas! Resten av tida var alle som regel å finne ved buffeten eller ved bassenget, hvor vi hadde kontinuerlig underholdning fra noen tyskere som, etter antrekket og utseende å dømme, måtte være profesjonelle svømmere med et utgått medlemskap i en tvilsom motorsykkelgjeng.

Tilbake i Kabale skulle vi endelig få vise fram Druscillaskolen til våre besøkende. Etteren guida tur i lett jogg gjennom kirkekontoret, og selvfølgelig: urinalen for kvinner, tusla vi opp til skolen. Der venta en grundig gjennomgang i byggene og gjennom alle vekstene på jordet før vi endelig fikk se jentene våre igjen. Det var mange nye fjes, men også mange kjente og kjære.

(OBS! Druscilla har fått mannlige elever! Tre gutter har begynt på skolen, og fag som mursteinslegging og snekring er introdusert. Det gleder våre hjerter). Etter skolesangen, introduksjoner og taler blei vi tatt litt på senga når de lurte på om vi kunne synge en norsk sang for de. Det kunne vi jo i prinsippet gjøre, men med hjerneteppet og prestasjonsangst greide vi ikke å komme på noe annet å synge en «Jeg gikk en tur på stien». Det blei en sukess, og samtlige jenter gikk og småsang på koko-koko-kokokorokoko i etterpå.

Når kvelden kom var det tid for å besøke biskopen i distriktet. Med nye, skreddersydde afrikanske kjoler på troppet the Haugens opp på døra, og ble ønskelig hjertelig velkommen. Etter litt småprat var tid for mat, som for oss afrikanere blir konsumert i enorme mengder, og det var visst noen som tok over sine grenser. Trudemor greide rett og slett ikke å motstå å fylle tallerkenen til randen, noe som resulterte i at hun så seg nødt til å snike en potet og en kokt banan ned i veska. Vi fullførte kongemåltidet med den berømte lokale drikken kashera som ser ut til å være brygget på bark.

Morgenen etter var det tid før å si adjø. Vi skal ikke fornekte at det var slitsomt med besøk, men det var så godt å se alle igjen, vise de Kabale, jobben, introdusere de for familien vår og oppleve nye ting sammen. Ti fantastiske dager. Tusen takk for besøket!

Solbrente reiste de tirsdag hjem – Marius i spissen med solrøde lem

-Hanne og Synne