Kjære vene

I morgen er min siste hele dag i Norge, og det er sykt rart å tenke på. Kjenner jeg holder på å tisse på meg bare ved tanken, så av hygienemessige årsaker tenker jeg ikke den helt ut. Neida. Men jeg sliter faktisk av å skjønne omfanget av hva jeg har begitt meg ut på.

Det er ei snau uke siden jeg sa hade til gode venner på Hald, noe som var en vemodig affære. Det trengs tydeligvis ikke mer enn seks uker på å bli veldig glad i folk! Men som bildet viser tar det tydeligvis mer enn seks uker for andre ....

I går feira vi julaften på Haugen gård! Det var stor stas med ribbe, julepynt, julemusikk og pakker. Alle pakkene var til meg, så det likte jeg jo godt.

Som dere ser har de nok av næringsvett-

survival of the fittest er en gyllen regel, så vi kaster ikke bort tida rundt middagsbordet. Det var utrolig koselig at de hadde planlagt en ekstra julaften i år for å feire den med meg. Det skal jeg tenke på når Hanne og jeg spiser maisgrøt med ei bønne som mandel og med nisseluer på.

Dette er det jeg burde ha drivi med.

Jeg skal søren meg flytte til Uganda om en dag, og jeg har ikke pakka ferdig. Jeg har faktisk ikke starta enda! Lista er lang, og jeg veit akkurat hva som skal pakkes, men det skjer liksom bare ikke. Det eneste jeg egentlig trenger er lange skjørt og t-skjorter. Veit ikke om jeg gidder å ta med så mye mer, faktisk.

Nå burde jeg sove, pakke, lese, spise eller gjøre noe viktig. Så jeg stikker og gjør det nå.

-Synne