"God bless you Synne and Hanne"

I skrivende stund nyter vi nå vår siste kveld i Kabale. Har fortsatt store vansker med å forstå at vår herlige tid her straks er over. Men for hver hadebra vi tar, blir vi bare enda mer sikker på at vi skal tilbake.

Lørdag kveld var vi så heldige å bli invitert på avskjedsmiddag til vår beste venn biskopen. I løpet av våre sju måneder her i Uganda har ikke folks syn på hans prekighet endret seg, så dette skulle bli stor stas. Phoebe ville at vi skulle slå på stortromma med våre tradisjonelle wakiga-drakter, men siden biskopen selv stilte opp i flippflopp og fleecegenser under forrige besøk, valgte vi å safe den med noe ikke fullt så pent. Ikke alle var like fornøyde med vårt valg, men vi valgte å legge det bak oss.

Middagsbesøket var av stor fornøyelse med taler fra alle mann, god mat og en egen kake til ære for Synne og Hanne. Så søte og snille som alle her er hadde de til og med slengt på en liten hilsen til oss på kaka: "God bless you Synne og Hanne. We love you". 

I god afrikansk stil fikk vi den store æren av å dele ut kaka til hele selskapet etter det første stykket ble tatt. Vi var jo ikke harde å be, da denne oppgaven gjorde det lettere å snike seg unna selve kakespisinga uten mange spørsmål. Man lærer seg å like mye rart her nede, men kakene er fortsatt et problem.

Videre stakk 11 drucillajenter innom på overraskelsesbesøk og kjørte igang full underholdning med dansing og synging så støvet letta fra teppene. Vi utnytta muligheten til å svinge oss med Kabales trommerytmer en siste gang. Det var da biskopen innså at han måtte sende teppene på rens..

I dag har vi brukt tida på å pakke siste rest av ting som skal være meg hjem. Koffertene er nå fullpakka av Drucillacraft, afrikanske skjørt og kjoler og andre småting som må være med hjem. Selv om det tar mye tid å pakke ned et helt liv i en koffert, brukte vi store deler av kvelden til en siste avskjedsmiddag med Drucillastaffet. Det ble en utrolig festlig aften med god mat, deling av førsteinntrykk, hva vi har lært av hverandre og hva vi vil savne. Dette er en utrolig herlige gjeng som kommer til å bli savnet - uten tvil.

Etter middag ble det så utvekslet avskjedsgaver. Phoebe som den søte, gamle dama hu er, gav oss en heklet duk mens vi valgte å oppgradere hennes elektroniske utstyrsfront. Fra dag en har hun vært fascinert over våre hodelykter og kalt oss for minearbeidere der vi har tuslet i mørket med en lykt på hode. Vi ønsket derfor å inkludere henne i minearbeiderfellesskapet og kjøpte en tilsvarende hodelykt til henne. Det ble tatt imot med stor jubel og glede!

I morgen setter vi oss på postbussen mot Kampala klokken 07:00 og sier offisielt hade til Kabale for denne gang. I Kampala skal vi så henge i noen dager for å ha noen formaliteter med Strømme før vi hopper på flyet hjem på onsdag.

Stappe ting ned i koffert og sekk - det er vel nå på tide å reise vekk
- Synne og Hanne

Siste dager i Kabale

Noe av det viktigste vi gjør på Drucilla er å fortelle elevene våre hvor utrolig viktige og unike de er. Derfor brukte vi litt tid på å fikse så hver eneste elev fikk et klassebilde med positive ord om hver enkelt. Den lille gaven ble tatt i mot med stor takknemmelighet og jubel.

Basic Computer 1 hadde eksamen. Resultatene var rimelig spredte, men alle hadde hvertfall gjort sitt beste.  Vi fikk alle tre prøvd oss på rollen som skumle eksamensvakter som skuler på elevene sine. Likte det.

Vi har blitt kjent med Aaron fra Tyskland (jobber på Rugarama hospital) og Simon fra Sveits (jobber med water department) og hadde et hyggelig siste måltid. Her fant vi faktisk Kabales beste pizza! Men det er ikke så mye som skal til for å slå de tidligere forsøkene.  

Til vår store overraskelse ble vår gode kollega, Aaron, nettopp far til sin første. Vi ble invitert hjem til han og kona Brendah (som vi var i bryllup til i høst) og hilste på den nydelig lille jenta med navn Ajunah Abigale. Den lille krabaten var kun ei uke gammel, og enda ikke så glad i å åpne øynene på kommando, men veldig glad i sove tungt. Men vi var fast bestemt på å være de første muzunguene Ajunah så, og greide tilsutt å vekke opp nurket lenge nok til at ho registrerte hvit hud. 

Så kom øyeblikket vi har prøvd å ikke tenke på. Etter å ha sagt farvel til prestene til kontoret, var det tid for å si hade til alle elever og lærere på Drucillaprosjektet. I ekte afrikansk stil var det selvfølgelig en klein seremoni hvor vi måtte sitte på utstilling og spise lunsj. Etter hunde sanger, te og mat var det taler i lange baner. Veldig mange hyggelige ord ble sagt! 

Hele gjengen samlet foran skolen. Vi kommer uten tvil til å savne disse folka!

Siste besøket vårt hos mikrofinansgruppene i Kamwezi. Vi sa noen ord om hvor takknemmlige vi er for å ha tatt del i gruppene deres og alt vi har lært om mikrofinans. Gruppene sa at de var glad for å se kjærligheten vi hadde for dem og hvordan vi hadde oppmuntrer dem til å jobbe hardt.

Vårt største ønske gikk i oppfyllelse! Vi har mast om å få reise ut i fielden på et pickuplasteplan - og endelig fikk vi lov. På veien til satt også noen av Drucillajentene på (1.termin er over, og de skulle hjem på ferie) og på veien hjem var det firerbanden og en haug med matokebananer som prydet lasteplanet. Men hvitinger på en pickup er tydeligvis ikke hverdagskost her, samtlige biler og folk vi kjørte forbi glana og kom med kommentarer. Vi så oss ettehvert litt lei oppstyret og slang kommantater tilbake like ofte.

Nå sitter vi for øyeblikket på Hannes rom og prøver å overbevise oss selv om at vi ikke behøver å pakke enda. Tembo gjør det samme. Det er rett og slett ganske trist at livet vårt skal pakkes sammen og ned i et par kofferter, men nå er det snart ikke mulig å utsette det mye lenger.I kveld går turen til biskopen for å ta en offisielt adjø med "the diocese of Kigezi". Det blir høy kasherafaktor (den brune barkedrikken) og wakigadraktene skal visstnok på. Kabale for livet.



Tenk så mye kult vi har sett - å si farvel er ikke lett.
- Hanne og Synne.

I bresjen for våre mødre

Vi fikk mildt sagt ganske mange rare blikk på oss på lørdag. Ikke fordi vi viste mer hud enn vanlig i gata eller fordi Synne tryna i en sølepytt, det var av denne ene grunnen at vi stilte opp i et marsjeringstog for gifte kvinner. Nå må vi vel forklare.

Mothers Union er en kristen forening som har det fokus å hjelpe familier over hele verden. For å bli medlem er man nødt til å være gift, noe som gjør denne foreninga svært ettertrakta her nede i Kabale. Lørdag skulle de ha en innsamlingsaksjon for å samle inn penger til noe vi ikke helt fikk med oss hva var. For å skape blest og oppmerksomhet rundt dette, ble det organisert et marsjeringstog i gata med korps, trafikkpoliti i front, faner og glade marsjerende mennesker. Blant de blå Mothers' Union uniformene var det også mulig å se to hvite sjeler, nemlig Synne og Hanne. Siden Drucilla er et underprosjekt av Mothers Union, fant vi det meget naturlig å delta selv om gifteringen ikke er å finne på fingrene våre.

Det var stor 17. maifaktor og vi storkosa oss der vi gikk. Følte bare at de norske flagga mangla, men vi ser frem til 17. mai når vi kommer hjem.

Marsjering for mødre og penger er fett - å gli inn i mengden er ikke lett.

- Synne og Hanne

Hjemlengsel?

Tro det eller ei, så er det nå bare to uker til vi lander på norsk jord. Månedene her i Uganda har vært helt fantstiske på mange mulige måter, til og med den biten hvor en trønder og en hølending har måttet tilbrakt samtlige timer sammen. Det har vært en del språklige forvirriger, men kjære lesere, fortvil ikke, vi har laget en trøndersk-hølandsk, hølandsk-trøndersk ordbok som det er mulig å bestille. Vi kunne gjerne tenkt oss å være lengre da vi finner tilværelsen i Kabale og våre venner her nede så herlige.

Men patriotiske som vi er, er det ikke til å legge skjul på at det skal bli noe godt å komme tilbake til Norge. Synne, som den delfinen hun er, gleder seg til lange timer i varmtvannet i dusjen. Ellers er det et felles savn etter venner og familie! Norsk natur kommer også høyt på lista sammen med muligheten til å gå ute alene etter at det har blitt mørkt uten å være redd. Vi hører også store rykter om nye sjokoladetyper på markedet som vi igrer stort etter å få testa ut :) Å sove med dyne igjen skal også bli farlig godt, da vi er meget leie av at laken og pledd er på ville veier midt på natta. Det er heller ikke til å legge skjul på at det skal være godt å komme i et hus med tak (type ceiling), slik at man faktisk får litt privatliv på soverom og bad. Er noe slitsomt at hele huset hører hva som foregår overalt til enhver tid. Radioen til Pheobe med skurrete rukiga har hvertfall vekt oss og gått oss på nervene litt for mange tidlige morgener. Ellers ser vi frem til et kjøleskap fullt av norsk mat, laks til middag, mobiler med abonnement og ikke kontaktkort, resaturanter som har alt på menyen og et samfunn uten heftig afrikansk tid. Vi tror nok vi kommer til å sette pris på vesentlig flere småting i livet, og vi håper at vi klarer å fortsette med det videre.

Fortsatt like teite som da vi reiste hjemmefra

Men det er fristende å være lengre i Uganda. Vi har lagt merke til at det er gratis endring på dato på flybilletten hjem så lenge det er ledig. Kanskje vi velger å utsette hjemreisa litt?

Norge, bunad og familiefest - Å komme hjem blir en utfordrende test

- Synne og Hanne

Det rykker i dansefoten

- Synne og Hanne