Suppegjengen på nye eventyr

Familien Haugen har virkelig ikke laurbærene siden vi sist oppdaterte dere, derfor er et lite innlegg om hva disse turistene har prestert å gjøre siden sist.

Fredag morgen troppa vi alle mann alle opp på Kabale postkontor, klare for en liten 3-timers tur til Mbarara. Godt installert på bussen slokna vi etter tur - med Lilleberg i føringa som sovna før vi forlot parkeringsplassen. Vi med godt sovehjerte fikk en god blund, mens resten brukte tida på å prøve å ignorere den ugandiske musikken med tilhørende musikkvideoer. Mbarara åpenbarte seg for oss, vi hoppa ut og inn i en postbil designet for 7, dermed var det ikke digg med 10 personer pluss bagasje. Snille og beskjedne som vi alle er klaget vi jo ikke. Det var ikke like kult når en politimann truet med å bure inn Hanne L fordi ho satt på fanget, men med hennes behagelige utseende og yndige blikk løste det hele seg fort.

Vi sjekket inn på Mweya Safari Lodge, en fantastisk lodge i Queen Elizabeth National Park. Med basseng, solseng og all-inclusive var det bare å rulle fra buffeten til solsenga for litt steiking, etterfulgt av dupping i bassenget for å ikke kjøle seg ned. OK+. Vi dro på en båttur i solnedgangen den første kvelden, noe som var veldig deilig for slitne høllendinger og en trønder. Det blei litt action når en krokodille på ca. 2 m avstand prøvde å hoppe opp i båten vår, men siden både Lilleberg og Haugen har fulgt godt med i Kung-nøtte-fu-timene reddet vi dagen (kremthosthark).

Hanne og Synne sto over den tradisjonelle game drive safarien da dette er gammelt nytt – BTDTGTWIO (Been There Done That Got The T-shirt Wore It Out). Resten av gjengen koste seg veldig i den kongelige ekvipasje sammen med Prinsesse Ragnhild. I tillegg så de noen dyr. Leopard på jakt, elefantfamilier på tur, bøfler som spiste, antiloper som hoppa og en løve på ca. 5 mils avstand- stor stas! Resten av tida var alle som regel å finne ved buffeten eller ved bassenget, hvor vi hadde kontinuerlig underholdning fra noen tyskere som, etter antrekket og utseende å dømme, måtte være profesjonelle svømmere med et utgått medlemskap i en tvilsom motorsykkelgjeng.

Tilbake i Kabale skulle vi endelig få vise fram Druscillaskolen til våre besøkende. Etteren guida tur i lett jogg gjennom kirkekontoret, og selvfølgelig: urinalen for kvinner, tusla vi opp til skolen. Der venta en grundig gjennomgang i byggene og gjennom alle vekstene på jordet før vi endelig fikk se jentene våre igjen. Det var mange nye fjes, men også mange kjente og kjære.

(OBS! Druscilla har fått mannlige elever! Tre gutter har begynt på skolen, og fag som mursteinslegging og snekring er introdusert. Det gleder våre hjerter). Etter skolesangen, introduksjoner og taler blei vi tatt litt på senga når de lurte på om vi kunne synge en norsk sang for de. Det kunne vi jo i prinsippet gjøre, men med hjerneteppet og prestasjonsangst greide vi ikke å komme på noe annet å synge en «Jeg gikk en tur på stien». Det blei en sukess, og samtlige jenter gikk og småsang på koko-koko-kokokorokoko i etterpå.

Når kvelden kom var det tid for å besøke biskopen i distriktet. Med nye, skreddersydde afrikanske kjoler på troppet the Haugens opp på døra, og ble ønskelig hjertelig velkommen. Etter litt småprat var tid for mat, som for oss afrikanere blir konsumert i enorme mengder, og det var visst noen som tok over sine grenser. Trudemor greide rett og slett ikke å motstå å fylle tallerkenen til randen, noe som resulterte i at hun så seg nødt til å snike en potet og en kokt banan ned i veska. Vi fullførte kongemåltidet med den berømte lokale drikken kashera som ser ut til å være brygget på bark.

Morgenen etter var det tid før å si adjø. Vi skal ikke fornekte at det var slitsomt med besøk, men det var så godt å se alle igjen, vise de Kabale, jobben, introdusere de for familien vår og oppleve nye ting sammen. Ti fantastiske dager. Tusen takk for besøket!

Solbrente reiste de tirsdag hjem – Marius i spissen med solrøde lem

-Hanne og Synne

Bønda i fra nord

Med både Hanne og Synne over grensa til Rwanda, var det stor stemning der vi stod og ventet på flyplassen, for der skulle ingen andre enn familien Haugen lande for å tilbringe de neste ti dagene på Afrikas kontitent. Utstyrt med norske flagg i handa og et fullstappet program var vi meget klare for besøk!

Det første som møtte oss i Rwanda med unntak av at de kjører på riktig side av veien (hurra!), var ganske så mye mer velstand enn Uganda. Kigali, som er hovedstaden i dette landet, hadde mange fine hus, skyskrapere, gater uten et fnugg av søppel og trivelige folk. Dette landet har også kommet noen hakk lengre med tanke på sikkerhet og påbyr bruk av setebelte, tillater kun en passasjer på bodaboda'ene i tillegg til at disse motorsykkeltaxiene har hjelm til både sjåfør og passasjer. Med familien Haugen på slep dro vi rundt om i Kigalis vakre gater og drev i stor grad mye dank.

Men dette landet har ikke bare en solskinnshistorie å se tilbake på, og hvordan landet fungerer idag er ingen selvfølge med tanke på hva som skjedde for 18 år siden. En av dagene vi tilbrakte i Kigali dro vi nemlig på Memorial centre som forteller en tragisk historie dette landet bærer med seg. Året var 1994 da ting gikk over styr. I lange tider hadde det vært inntriger og konflikter mellom to folkeslag som bodde i Rwanda - tutsiene og hutuene. Men i 1994 ble konfliktene så store og så alvorlige at det resulterte i at over 1 million mennesker døde i tillegg til at en rekke gjenlevende satt med ille etterskader. Utallige barn var foreldreløse og mange hadde sett sine egne fedre eller mødre dø. Mange kvinner hadde blitt voldtatt, fått HIV-viruset og mistet sine ektemenn og barn. Hele landet ble snudd på hodet dette året. På 100 dager ble nesten alle tutsiene i Rwanda utryddet, og dette nesten uten at noen internasjonale oragnisasjoner, myndigheter eller FN reagerte.

Denne tragedien har satt dype spor i landet, og den dag i dag sies det at ca. en femtedel av alle Rwandere har sett eller opplevd en voldtekt og skremmende mange har også vært vitne til drap. Men det har likevel ikke satt en stopper for utvikling i landet. Denne hendelsen har vært med på å forene landet på nytt og bygge en stat som den dag i dag opplever økonomisk vekst. Besøket på memorial centre gav sterke inntrykk, men vi sitter likevel igjen med at Rwanda er et utrolig vakkert land som absolutt er verdt å ta turen til.

Tirsdag satte vi kursen mot Uganda og Kabale, noe vi gledet oss stort til. Etter å ha bodd her i fem måneder var det stor stas å vise frem det som har vært vår vanlige hverdag i den siste tiden. Vi viste dem rundt i Kabale, tok dem med til fruktmarkedet, skredder og supermarkedet. Bodaboda med ugandisk preg (uten hjelm og med to passasjerer) ble selvsagt tatt, i tillegg til at vi fikk skviset inn en lunsj med Druscilla-staben. Onsdag tok vi også en obligatorisk tur til Kabales naturskjønne og unike Lake Bunyonyi der vi nøt dagen med båttur, deilig mat og litt solslikk.

Idag var vi så heldige at vi fikk fylle en minibuss med hele Druscillakontoret for å reise ut i fielden. Der skulle vi besøke hele fem mikrofinansgrupper slik at familien Haugen på best mulig måte skulle lære om konseptet, møte mennesker, høre historier og sist men ikke minst svinge seg med i dansen med afrikanske kvinner. For det skulle ikke stå på varm velkomst da vi kom på besøk hos de ulike gruppene. Det var full sang, dans, applaus, jubel og store ord om deres takknemlighet for besøket da vi kom. Synne fikk også prøvd seg skikkelig på Rukiga da hun måtte presentere familien sin hele fem ganger. Hanne slapp billig unna med å ta bilder. Menneskene ute i gruppene satt utrolig stor pris på besøk og viste en enorm gjestfrihet. Dette er noe vi på ingen måte kan ta som en selvfølge, spesielt med tanke på at det var 9 mzunguer som kom for å se hvordan ting gikk for seg. Alt i alt ble det en herlig dag som gav sterke inntrykk på familien Haugen og mange gode øyeblikk for både oss og de ute i fielden.

Til helga setter vi kursen mot Queen Elisabeth National Park for å se på afrikanske dyr og nyte noen dager på en Safari Lodge. Dette er noe vi ser skikkelig frem til, da vi sårt trenger noen avslappingsdager etter mye reising og styr.

Til Uganda og Rwanda på familietreff - Monika Haugen roper "seff"

- Synne og Hanne

Flettekurver i Kampala

Vi må ta oss selv i nakkskinnet - vi har vært altfor dårlige til å blogge de siste ukene. Dette kan da forklares lett med det som skulle være noen dager i Kampala, men som ble til tre uker. Der har vi kost oss gløgg i hjel til tross for heftig svetting grunnet varme temperaturer og steiksol.

Druscillaprosjektet vi jobber med består av tre underdeler, yrkesskolen, mikrofinansgrupper og handicraftgrupper. Sistnevnte har vi ikke skrevet mye om eller jobbet mye med, men det var nettopp denne delen av prosjektet vi skulle promotere i løpet av våre dager i Kampala. Med en del flettekurver og nydelige t-skjorter stod vi på stand på Makerere university for å snakke om Druscilla og selge varer. Vi må jo med ærlighet innrømme å si at standen vår ikke akkurat ble løpt ned av folk, men noe fikk vi da formidlet og solgt. Det er ikke til å legge skjul på at denne hvit hudfargen på to unge jenter ble et trekkplaster blant universitetsgutter. Flettekurver og perlesmykker er vel ikke akkurat så interessant for gutter? Vi greide dog å selge noen flettematter og armbånd til noen gutter som egentlig ikke trengte det.

Vi har hatt noen flotte dager i storbyen. Vi har spist ute hver eneste dag ettersom han vi bodde hos ikke hadde gass, noe som ikke gjorde at det blei noe romsligere i olabuksene våre. Storbyliv har sine fordeler og ulemper - når vi var i Jinja for å se Tembo spille cricketkamp blei det avfyrt to runder med tåregass rett utenfor cafeen vi satt på. Det smalt høyt, og vi blei litt skvetne. Det hele var over på noen minutter og var svært udramatisk, vi satt i ro og fortsatte å spise kyllingsandwichene våre. Men da har vi også kjent det på kroppen.

I skrivende stund er det rundt 6 timer til familien Haugen setter sine føtter på det afrikanske kontinentet. Og Synne er i den forbindelse over middels gira! Vi setter snart kursen mot Kigali for å møte dem, og blir der i noen dager. Vi krysser fingrene for at til og med Lilleberg får lov til å komme ove grensa, hennes tvilsomme rulleblad har skapt litt problemer med å få godkjent visumsøknaden.

Storby og spenning er uvant kost - bygdejenter som oss blir fort lost!

-Hanne og Synne