Familien Haugen har virkelig ikke laurbærene siden vi sist oppdaterte dere, derfor er et lite innlegg om hva disse turistene har prestert å gjøre siden sist.
Fredag morgen troppa vi alle mann alle opp på Kabale postkontor, klare for en liten 3-timers tur til Mbarara. Godt installert på bussen slokna vi etter tur - med Lilleberg i føringa som sovna før vi forlot parkeringsplassen. Vi med godt sovehjerte fikk en god blund, mens resten brukte tida på å prøve å ignorere den ugandiske musikken med tilhørende musikkvideoer. Mbarara åpenbarte seg for oss, vi hoppa ut og inn i en postbil designet for 7, dermed var det ikke digg med 10 personer pluss bagasje. Snille og beskjedne som vi alle er klaget vi jo ikke. Det var ikke like kult når en politimann truet med å bure inn Hanne L fordi ho satt på fanget, men med hennes behagelige utseende og yndige blikk løste det hele seg fort.
Vi sjekket inn på Mweya Safari Lodge, en fantastisk lodge i Queen Elizabeth National Park. Med basseng, solseng og all-inclusive var det bare å rulle fra buffeten til solsenga for litt steiking, etterfulgt av dupping i bassenget for å ikke kjøle seg ned. OK+. Vi dro på en båttur i solnedgangen den første kvelden, noe som var veldig deilig for slitne høllendinger og en trønder. Det blei litt action når en krokodille på ca. 2 m avstand prøvde å hoppe opp i båten vår, men siden både Lilleberg og Haugen har fulgt godt med i Kung-nøtte-fu-timene reddet vi dagen (kremthosthark).
Hanne og Synne sto over den tradisjonelle game drive safarien da dette er gammelt nytt – BTDTGTWIO (Been There Done That Got The T-shirt Wore It Out). Resten av gjengen koste seg veldig i den kongelige ekvipasje sammen med Prinsesse Ragnhild. I tillegg så de noen dyr. Leopard på jakt, elefantfamilier på tur, bøfler som spiste, antiloper som hoppa og en løve på ca. 5 mils avstand- stor stas! Resten av tida var alle som regel å finne ved buffeten eller ved bassenget, hvor vi hadde kontinuerlig underholdning fra noen tyskere som, etter antrekket og utseende å dømme, måtte være profesjonelle svømmere med et utgått medlemskap i en tvilsom motorsykkelgjeng.
Tilbake i Kabale skulle vi endelig få vise fram Druscillaskolen til våre besøkende. Etteren guida tur i lett jogg gjennom kirkekontoret, og selvfølgelig: urinalen for kvinner, tusla vi opp til skolen. Der venta en grundig gjennomgang i byggene og gjennom alle vekstene på jordet før vi endelig fikk se jentene våre igjen. Det var mange nye fjes, men også mange kjente og kjære.
(OBS! Druscilla har fått mannlige elever! Tre gutter har begynt på skolen, og fag som mursteinslegging og snekring er introdusert. Det gleder våre hjerter). Etter skolesangen, introduksjoner og taler blei vi tatt litt på senga når de lurte på om vi kunne synge en norsk sang for de. Det kunne vi jo i prinsippet gjøre, men med hjerneteppet og prestasjonsangst greide vi ikke å komme på noe annet å synge en «Jeg gikk en tur på stien». Det blei en sukess, og samtlige jenter gikk og småsang på koko-koko-kokokorokoko i etterpå.
Når kvelden kom var det tid for å besøke biskopen i distriktet. Med nye, skreddersydde afrikanske kjoler på troppet the Haugens opp på døra, og ble ønskelig hjertelig velkommen. Etter litt småprat var tid for mat, som for oss afrikanere blir konsumert i enorme mengder, og det var visst noen som tok over sine grenser. Trudemor greide rett og slett ikke å motstå å fylle tallerkenen til randen, noe som resulterte i at hun så seg nødt til å snike en potet og en kokt banan ned i veska. Vi fullførte kongemåltidet med den berømte lokale drikken kashera som ser ut til å være brygget på bark.
Morgenen etter var det tid før å si adjø. Vi skal ikke fornekte at det var slitsomt med besøk, men det var så godt å se alle igjen, vise de Kabale, jobben, introdusere de for familien vår og oppleve nye ting sammen. Ti fantastiske dager. Tusen takk for besøket!
Solbrente reiste de tirsdag hjem – Marius i spissen med solrøde lem
-Hanne og Synne
.jpg)
