Ut på tur!

Nå skal vi endelig la turistene i oss få slippe løs. Vi har pakka ryggsekkene fulle av solkrem, norske flagg, capser og sokker og skal legge ut på skikkelig langtur. Reiseruta er komplisert, men vi kan nevne stedene vi vil opptre på i lite vilkårlig rekkefølge; Kampala, Entebbe, Dar-El-Salaam, Zanzibar, Arusha og Nairobi. Dermed kan det hende at det blir vanskelig å komme med jevnlige blogginnlegg, men om vi får muligheten skal vi gi lyd fra oss.

Sekken er pakka og sandalene på - ferie på Zanzi er vanskelig å slå.

-Hanne og Synne

Jul i Kibikoragata

Julefeiring er familie og god mat for oss begge. Årets julaften ble derfor noe annerledes - egentlig veldig annerledes. Intet kirkebesøk, ingen julesanger, ingen julepynt, ingen juletre, få julegaver og marinert geitekjøtt til middag i stedet for ribbe. Men dagen ble likevel ikke så dum. Med Phoebes unger hjemme på besøk fikk vi et møte med en ekte ugandisk families julefeiring som egentlig stort sett bare består av kvalitetstid med hverandre. Som Graham, en av sønnene så godt sa når vi pratet om julegaver var: "Julas viktigske og beste julegave er å tilbringe tid med familie".

Men siden vi ikke har våre egne familier rundt oss, var vi likevel så heldige å fått tilsendt noen gaver i posten. Med stor iger trakk vi oss forsiktig inn på rommet til Hanne og hadde en liten norsk julaften med åpning av gaver. Det var ikke mange gaver å ta av, men stor stas var det!

Årets julegaver!

Synne åpner gave fra mor og far Haugen

90% av årets julegavefangst som da morsomt nok bestod av mat. Aldri før har en tacopose eller melkehjerter gledet våre hjerter så mye!

Første juledag er den store juledagen her i Uganda, og den ble feiret med et tre timer langt kirkebesøk før vi videre dro på restaurant med familien. Kirkebesøket kan egentlig oppsummeres med et prestekor som sang "We wish you a merry christmas", nattverd, julesanger (selvfølgelig på rukiga), søndagsskole for barn foran alle andre, fem offringsrunder (begynner å bli en vane dette) og en preke av biskopen selv.

Prestekoret i full sving!

På restaurant med familien. Fra venstre: Graham (yngste sønn), Phoebe, Judy (eneste datter), Joseph (nest eldste sønn), Anika (Josephs kone) og Synne.

Det er trist å ikke være hjemme med familie under jula, men det er ikke så ille å være her heller. Vi skal likevel ikke legge skjul på at vi ser frem til neste jul! Så vil vi bare si tusen hjertelig takk for alle gode hilsninger, mailer, beskjeder, videoer og gaver som har blitt sendt i vår retning! Det varmer mer enn dere aner. Virkelig.

Glade jul, hellige jul - engler daler ned i skjul!

- Synne og Hanne

Uganda på tvers

Med juleferie fra arbeidslivet og forpliktelser på jobb, utnytta vi muligheten til oppdage mer av Uganda har å by på, samt besøke kjære venner. Fredag satte vi rumpestumpene våre på bussen oppover til Kampala og deretter direkte på bussen videre til Mbale - en by helt vest ikke langt unna grensa til Kenya. Dette ble da en reise på 15 timer noe som ble svært varmt, klamt, slitsomt og smertefullt for rumpa, men det ble da en desto større glede å ankomme Mbale med Benedicte og Hanna Charlotte ventende på oss. De diska opp med de lekreste toro-retter og herlige sjokoladeboller!

Lørdagen brukte vi til å utforske Mbale city, handle dilldall og se på piratkopifilmer. Samme dag dro vi også en tur innom Namatala-slummen, en av Ugandas største slummer. Til tross for at de menneske vi så har lite å rutte med, ble vi møtt med glade, løpende barn som synes det var utrolig stas med hvite mennesker. Vi bestemte oss for å spise dagens lunsj i slummen, noe som ble et meget velsmakende måltid til 300 ugandiske shillings hver. Dette tilsvarer da omtrentlig 60-70 norske øre..

Årets superkupp: En bærbar radio med lommelykt og innspillingsmuligheter! Denne herligheten ble da Synnes for bare 30 kroner.

Søndag bestemte Hanne seg for å "fall sick", og med tanke på at Benedicte heller ikke var helt frisk, ble søndagen akkurat slik søndger skal være; nemlig med rikelig med tid til å slappe av og chille. Monday morning dro Benedicte, Hanna Charlotte og Synne til CRO, Child Restauration Outreach, hvor jentene jobber. CRO gir rett og slett gatebarn et sted å være, mat, undervisning og masse omsorg - et fantastisk prosjekt! Det er mange tunge skjebner og forferdelige historier, men barna er virkelige helt herlige. Synne fikk til og med være med på resettlement, hvor en gutt som har levd på gata i to år endelig fikk flytte hjem til resten av familien.

(De ansatte på CRO begynte forresten å planlegge julefesten for 1000 pers to dager før den skulle holdes, bare fo å gi dere et lite innblikk i hvor sinnsykt sjelden afrikanere lar seg stresse...)

På onsdag morgen var Hanne såpass i form at vi tok sjansen på en busstur til Kampala. Etter å ha blitt kasta inn på et buss i et sant kaos så vi på hverandre og sa "denna bussen går til Kampala?" - det gjorde den. 4 svette timer seinere var vi framme, gjorde all julehandel unna på en halvtime og møtte Hannes bestevenninne, Aurora som er i Uganda med GUS. Vi fikk overnatte i den fantastiske leiliheta til GUS-teamet, og de herlige jentene diska opp med røkelaks, baconost og toast - digg! Vi merka også at synet av vestlige ting som doring, mikrobølgeovn, toastjern, bevegelig dusjhode, varmt vann i springen på kjøkkenet, vaskemaskin, dyner og julepynt gjorde godt for den norske sjela.

Nyter herlig kveldsmat med GUS-teamet bestående av Aurora, Marte, Kristine, Inger Helene, Marianne.

Torsdag retunerte vi hjem til Kabale. Reisen har vært utrolig koselig og bra på mange måter, men ingenting er som å komme hjem til poteter, ris og våre egne senger.

Hanna og Benedicte er utrolig søte - vi liker dem bedre enn jordbær og fløte (Og det sier sitt)

- Synne og Hanne

Tenn lys!

Jul i Uganda er særdeles lite likt jul i Norge. For to nasjonalromantiske og nypatriotiske nordmenn er det mye vi savner i fra vårt kjære hjemland. Når savnet etter snø, kulde, ski, votter og lue blir for stort gjør vi det vi kan for å minne litt om den norske jula. På søndag hadde vi "nå-skal-vi-få-julestemning-dag". Bakemester Lilleberg hadde satt en alternativ pepperkakedeig (laget med svart pepper og pannekakesirup) som smakte tilnærma lik slik den skulle. Vi laga pepperkaker og hørte på julemusikk mens vi drakk kakao og lata som det var kaldt.

Selv om denne jula kommer til å bli veldig annerledes, behøver ikke det å bety at den blir noe dårligere. Vi setter veldig pris på å slippe den kommersielle jula og det enorme gavehysteriet. Ikke en sjel har stresset med julevask, julebakst eller gaveshopping - det virker på mange måter som om ugandere er mye flinkere til å fokusere på det som faktisk er viktig i jula; tilbringe tid sammen med familien og feire at Jesus blei født.

Her ser dere det improviserte julehjørnet vårt, bestående av julekalendere fra Mor Haugen, en himelaga adventskrans og et typisk afrikansk pepperkakehus.

Vi innviet Tembo i juletradisjonene våre. Som dere kan se så elsket han det.

Jula er tid for familie og fest - Hanne ønsker seg ponni eller hest.
-Hanne og Synne.

God stemning!

"God stemning" sagt med en klar bergensk dialekt - det var det virkelig denne helga da Eivind plutselig dukket opp på døra vår. Reisende hele veien fra Lira i nord (14 timers busstur), kom vår kjære bergenser på besøk. Det ble stor glede innad i temaet, noe som gav enda en god unnskyldning for å utsette oppgaveskrivingen som skal leveres innen den 15. desember..

Med rykter om pygmeer på andre sida av Lake Bunyonyi, satte ivrige turister, Tembo og Gerald kursen mot disse spennende menneskene lørdag morgen. Spreke som vi er bestemte vi oss for å gå til Laken (en tur på ca. 1 mil) - en gåtur som ble ganske så slitsom i varmen. Men våre ungdommelige legger sviktet oss ikke og noe svettere ankom vi etter hvert denne naturskjønne innsjøen.

Der ble vi videre fraktet i båt over til pygmelandsbyen. Med Gerald og hans heftige vannskrekk ombord ble det en ganske så underholdende tur, spesielt med tanke på at det skulle veldig lite aktivitet til før båten begynte å vugge ganske kraftig.

Og jada, vi fikk da etter langt om lenge se disse pygmeene, men de var på ingen måte så korte som vi hadde trodd. Hanne kunne likevel med stolthet se at de var kortere enn henne, noe som gjorde godt for sjela med tanke på at høyden hennes har blitt et heftig mobbeemne innad i temaet. Siden disse folkene vet å utnytte turister ønsket de gjerne å underholde oss for en slump med penger, men vi takket pent nei og retunerte ganske raskt hjem.

Kvelden ble videre en avslappende affære med bursdagseplekake til Eivind siden han fylte 20 år noe dager før besøket, løvenes konge rullende på mac-skjermen og hårklipp.

Pygmeer vet å utnytte folk - godt vi hadde en hardbarka tolk

- Synne og Hanne

Druscilla goes worldwide!

Den siste uka har vi pusla med et lite prosjekt, nemlig:

http://druscilla.com/

Siden er langt ifra proff, men den duger. Om noen barmhjertige datanerder har lyst til å bistå oss med råd og hjelp sier vi ikke nei takk.

Siden er enkel, men budskapet godt - les om Druscilla, prosjektet er flott!

-Hanne og Synne

Hviting på gata

Å være hvit på gata her i Uganda er på alle mulige måter en blikkfanger. Alle legger merke til deg om du vil det eller ikke, uansett antrekk og hva du tar deg til (Det hjalp ikke med tvister i håret eller afrkanske skjørt). Ikke nok med at alle ser deg, de aller fleste finner særdeles morsomt å måtte kommentere vårt utseende og vår hvite hudfarge. Etter to måneder må vi da med stor ærlighet si at vi er drittleie dette.

Når mzungu-ropene blir litt for mye av det gode noen dager, er det meget fristende å rope svarting tilbake. Frem til nå har vi klart å motstå fristelsen, noe som kanskje er en god ting..

Vanlige rop langs gata er:

- "Mzungu, how are you?" (kraftig overvekt av denne)

- "I love you"

- "You're my size"

- "You look smart" (der smart for øvrig ikke betyr inteligent, men mer sofistikert)

- "Americans, my friends"

- "Agandi?" (Rukiga for hvordan går det)

- "Give me money"

- "I will marry you"

Kan for øvrig også legge til at Hanne var så heldig å få kommentaren "you're growing fat" her forleden dag på supermarkedet. I Norge er vel det en av de største fornærmelsene du kan komme med til en jente, her derimot, er det et ettertraktet kompliment. Så, spørsmålet blir da om man bør ta hintet eller om man skal velge å ta det positivt.

Usynlighetskappe skulle vi hatt - når mzungu-ropene gir oss fnatt

- Synne og Hanne

Litt sånn diverse

Tenkte vi skulle dele noen bilder fra små og store ting som har skjedd i det siste.

Vi fikk superhyggelig overraskelsesbesøk av Benedicte og Helene. De kom som to reddende engler i en ganske kjedelig stund. Her lærer de å danse av jentene på Druscilla.

To herlige jenter med fantastiske lake Bunyonyi bakgrunnen. Vi tok oss en båttur og spiste et knøttlite måltid på en av øyene.

Vi var ute og lufta flettene. Første dagen med olabukser på lenge. Til vår fortvilelse var de utrolig trange! Det lover ikke godt...

Vi var på teamdate og spiste en utrolig god pizza. Vårt nye favorittsted!

Fletta mer på kurvene våre, da. Med denne hastigheten regner vi med å kunne fullføre de innen utgangen av 2015.

Diana Ross kom på besøk. Puddelfaktoren var rimelig høy når twistene røyk.

Post fra Norge!! Mor Haugen sendte julekalendere til hele familien. Tusen takk, mamma :) Stor stas!!

Tok litt bilder av oss selv, da.

Hanne har muligens hatt malaria! Blodprøvene viste ingenting, men legen sa at på grunn av malariapillene vi tar kunne det likevel være malaria. Som fremtidige blodgivere krysser vi fingrene for at det ikke var tilfellet. Det hele var ganske udramatisk, men det var såpass ille at hun ikke ville hverken ha kake eller sjokolade (dere som kjenner Hanne veit at da er det ille). Nå er hun på beina etter noen rolige dager her hjemme, og kakelysten er på topp igjen!

Nå skal vi ute å spise lunsj med ei venninne. Jada, livet er ikke så værst her.

Malariamygg kan være teite - jeansene tyder på at vi blir feite

-Hanne og Synne