Det ville livet i Kabale!

-Hanne og Synne

Oppholdets outfit

Med stor forkjærlighet for jeans og bukser, var hverken Synne eller Hanne spesielt gira på tanken på skjørt hver dag i sju måneder. Etter fire måneder med det vi trodde kom til å bli tortur, har vi innsett at skjørt egentlig er særdeles behagelig, luftig, lett og skjuler det meste av afrikanske kilo.

Siden de aller fleste bloggere drysser leserne sine med dagens outfit hver eneste dag, følte vi at vi nesten ikke kunne være noe dårligere. Her får dere da en oppsummering på dagens outfit de fire månedene som har gått og de påfølgende tre.

T-skjorte: H&M, 50 kr

Skjørt: Skreddersydd i Kabale

Lilleberg i en lett og ledig positur i et noe klamt "fiskeskjørt".

T-skjorte: H&M, 70 kr

Skjørt: Skapet til farmor <3

"Bestemorskjørtet" gir en pause fra kommentarer på gata.

T-skjorte: H&M, 50 kr

Skjørt: Marked i Kampala

"Hekseskjørtet" er et svært behagelig og luftig alternativ.

T-skjorte: H&M, 70 kr

Skjørt: Marked i Kampala

"Yndlingsskjørtet" er en slager. Brukes ca. 7 dager i uka.

T-skjorte: H&M, 50kr

Skjørt: Skreddersydd i Kabale

Under det behagelige utseende er det to runder med skjørt og hard knyting i livet. Begrenser bevegeligheten noe..

T-skjorte: H&M, 50kr

Skjørt: Skreddersydd i Kabale

"Knyteskjørtet" gir former av dimensjoner.

T-skjorte: H&M, 50kr

Skjørt: H&M, 250 kr

Snart siste posering, Hanne - bare smil litt, da. Vestlig stil i sørlig land.

Singlett: Cubus, 50kr

Skjørt: Skreddersydd i Kabale

En laks i et fiskeskjørt.

Kjole: Skreddersydd i Kabale

Hanne i den flotte "boomerangkjolen". Siste skrik!

Blomsterskjørt gjør garderoben full - vi liker det, det ække tull

- Synne og Hanne

Du vet du begynner å bli som en ugander når du...

- ikke får gnagsår av å vaske klær for hånd.

- tar deg selv i å se på musikkvideoer.

- er hypersensitiv for temperaturendringer.

- roper HURRA når det er bønner, poteter og avocado til middag.

- overhode ikke tenker på å ta på deg sikkerhetsbelte/setebelte i bilen.

- synes svarte stadig blir kjekkere.

- foretrekker å ha på skjørt fremfor bukse.

- tar bodaboda i stedet for å gå.

- føler deg dristig når skuldre eller knær ikke tildekkes av klær.

- spør dumme spørsmål som "how is home?", "how is office?" og "how are we?".

- overbeviser en mikrofinansgruppe om at du snakker flytende rukiga kun etter å ha presentert deg selv på språket

- liker å ha tv'en på i bakgrunnen under samtlige måltid.

- tenker priser i ugandisk valuta

- sier sorry selv om ting ikke er din feil

- føler deg direkte og frekk om du ikke innleder melding, mailer eller samtaler med "how are you?"

Ugander, mulatt eller bare norsk - ikke tvil om at vi savner torsk

- Synne og Hanne

HIV, malaria og parasitter?

Her i Uganda har vi fått trent opp sykehuskondisen litt. Det er uvisst om det er på grunn av nedsatt immunforsvar og karma eller om vi rett og slett begynner å bli afrikansk-hypokondriske. Da er det jammen bra vi er såpass heldige at vi hat elitesykehuset Rugarama Hospital bare 20m i luftlinje fra huset vårt. Det må nevnes at sykehusturene som regel skjer etter stort press fra familien, vi nordmenn er litt mer gira på å bare vente til det går over.

Førstemann ut til å teste ut hva sykehuset hadde å by på var Hanne. Etter å ha vært slapp og sliten med feber var resten av familien litt bekymra for at det kunne være malaria som hadde slått inn. Vi blei henta av sjåfør for å kjøre til sykehuset (toppen 2 min gange, men jenta var jo syk). Etter mye frem og tilbake gikk vi sammen inn til legen og etter ett minutts undersøkelse kunne ikke legen komme på noe annet det kunne være enn malaria, så hun ble testet for det. At testen var negativ stoppet ikke legen fra i skrive ut antimalariamedisin. Det kunne jo hende at profylaksen ho tok skjulte det egentlige resultatet - så han gikk for det.

Deretter var det Synne sin tur. Etter en måned med hovne øyelokk og lymfekjertler og vond hals lusket tankene om tilbakefall på kyssesyken. Legen på Rugarama hadde aldri hørt om 'mononucleosis'- så det var det nok ikke. Han kjørte på med standardtesten malaria, men valgte å spice det opp ved å slenge med en HIV-test i tillegg. Ja, du leste riktig. Etter å ha kvalt latteren så hun seg villig til å teste seg. Hvem veit, man kan tross alt få HIV gjennom blodsmitte. Pedagogisk anlagt som Hanne er kom hun med støttende utsagn som: "Tænk om du e positiv da? Ka gjør du da?" Det slapp vi heldigvis å ta stilling til, ettersom begge testene var utelukkende negative. Synne gikk derifra med hostemedisin, selv om hoste ikke var et tema.

Denne gangen var det kun oss to på hele venteværelset, og da er det ganske stille. Plutselig kom en gjeng karer bærende med en pasient på båre gjennom rommet. Vi tenkte ikke mer over det (venta nervøst på HIV-resultatet. Neida.) før de samme mennene kom bærende på båra - denne gangen med en kropp som var tildekket fra topp til tå. Vi så måpende på hverandre og visste helt hvor vi skulle gjøre av oss.

Third time is the charm. Som vi har vært ganske åpne med tidligere er det ikke bare-bare for magen å venne seg til ny mat. Og etter å ha reist litt rundt omkring og spist mye nytt var det en ny runde med tilvenningsprosessen. Hanne fant ut at nok var nok, og vi stakk til sykehuset for å sjekke om det var noen parasitter som forårsaket urolighetene. Etter en faktisk god prat med legen blei det blodprøve for å sjekke blant annet for tyfoidfeber, selv om feberen glimret med sitt fravær og såret etter tyfoidvaksinen hun tok i Norge nettopp hadde grodd. Prøvene viste ingen tyfoidfeber og ingen parasitter, men ho fikk med noen piller mot parasitter likevel. Legen spurte om Synne ville ha noen av de samme pillene, selv om hun ikke hadde sagt et ord til legen under hele prosessen, og pillenarkoman som hun er takket hun selvfølgelig ja.

Selv om vi ikke alltid får riktig diagnose, riktige prøver eller lov til å si så mye om hva som feiler oss, liker vi Rugarama. Søte sykepleiere og hyggelige leger surrer rundt alle pasientene som venter. I tillegg får vi kjempebillige piller!

Ikke nøl, test deg for HIV - lev i visshet for et bedre liv!

-Hanne og Synne

I åkern

Etter å ha gitt brunfarget et løft på Zanzibar, vendte vi snuten nordover og mot Kenya. I Nairobi skulle vi nemlig møte alle de andre studentene fra Hald som er i Afrika på Infield, en veiledning- og undervisningsuke som er en del av året vårt på Hald.

Med to av lærerne, rektor og ettåringen Idunn reisende fra Norge, ble uka fylt med undervisning, melkesjokoladespising, mye sosialt samvær og diverse utflukter. Vi kan blant annet nevne at begge fikk den store gleden av å bli nedsleiket av en sjiraffs sandpapirtunge og se barnehjemselefanter bli matet, vi har vært på besøk i Matareslummen i Nairobi og oppholdets andre safari fant sted. Denne gangen fikk vi øye på enda flere statister fra Løvenes Konge, men der kongen selv lå som et halvslakt under et tre og gav særdeles dårlige fotomuligheter.

Oppslukt av interessant undervisning

Hanne har herved fått sitt første sjiraffkyss

Sjiraffer under et tre

Hest i forkledning

Etter en herlig uke med masse herlige folk måtte vi retunere tilbake til Uganda. Selv etter kun to uker borte fra landet merket vi at savnet etter bodaboda, bønner, poteter, ugandisk valuta og våre egne senger var stort. Men reisen hjem skulle vise seg å ta litt lengre tid en antatt. Først hadde vi 14 smertefrie timer på buss fra Nairobi til Kampala. Deretter fikk vi enda 14 timer på reisen ned til Kabale, en distanse som egentlig bare skal ta 8 timer. Bussen vi tok var nemlig ikke full nok ved det egentlige reisetidspunkt, men to og en halv timer senere satte endelig bussen avgårde. Turen derfra skulle dessverre ikke vise seg fra en god side da vi to timer etter avreise måtte hoppe ut av bussen da den hadde brutt sammen. Siden ingen så seg kapabel til å reparere den, satte vi oss passe frusterte i veikanten og venta i fire timer på ny buss. Med stor underholdning i steiner og små barn, ble gleden stor da en ny buss kom der vi kunne skvise oss inn og kope i enda fem timer før vi var fremme i Kabale. Og joda, vi liker Afrika!

Bussen er vår beste venn - stedet for å sjekke opp menn (neida, pappa)

- Synne og Hanne

The end of 2011

Som dere sikkert la merke til i forrige innlegg, har vi hatt muligheten til å leike turister rundt om i Tanzania. Sammen med Hanna Charlotte og hennes underholdende sørlandsdialekt, dro vi fra Entebbe til Dar-Es-Salaam, ca. verdens varmeste sted. Nettopp der starter turen for fullt, for det var akkurat så langt vi hadde planlagt. Godt bereiste jenter som vi er (kremt) fant vi oss et koselig hotell for natta før Zanzibar sto for tur. Zanzibar er en fantastisk perle ca. 2 timers kvalmende båttur fra hovedstaden. Men det er verdt kvalmen, for å si det sånn. Vi koste oss gløgg i hjæl på et helt adekvat overnattingssted. Med tre pers på tvers i en dobbeltseng i steikvarmen blei vi særdeles gode venner. På Zanzi brukte vi tida til blant annet å svømme med delfiner, nakenbade i det indiske hav, drikke pasjonsfruktjuice, snorkle ved korallrev og leke turist i Stone Town - for øvrig det eneste stedet på hele øya som har minibank..

I Dar-Es-Salaam var det faktisk like varmt som på stranda, noe som ble ytterlig understreket av designet i rommet.

Vi sto opp tidlig på morgenen for å skue verdens fineste soloppgang.

I disse søte turistjollene satte vi seil på 'Safari Blue'. Seiltur, bading og soling ved en sandbanke i havet, dykking ved korallrev, en noe skuffende tur til den blå lagune og fantastisk sjømatmiddag.

Idyllisk.no

Hanna og Hanne benyttet muligheten til å klatre på dette 900 år gamle Baobab-treet. Synne angrer bittert på at ho gikk en slik enorm "once in a lifetime"-opplevelse gå til spille. Treet datt forøvrig over ende for 150 år siden, men lot ikke det stoppe seg - det lever og vokser fortsatt i (nesten) beste velgående. Inspirerende buske.

Nyter en kjølig bris og en bedre middag på stranda. Stearinlysene og hundene med rabies sørget for den romantiske stemninga.

Hanne slafer i hengekøya mens vi venter på at vannet skal komme litt nærmere.

I Stone Town var det masse koselig smug, turister, scootere, begavede malere og noen nydelige trebokser.

Hanne og Synne fanget den siste solnedgangen i 2011. Et år som har vært fullt av glede, gode stunder, herlige minner, utrolige venner, unike opplevelser og fantastiske familier (fant ikke flere adjektiver, så stopper der).

Tusen takk for et herlig 2011, og vi ser frem til hva 2012 har å by på!

Vi vil også benytte anledningen til å si at det mest fantastiske synet møtte oss når vi kom tilbake til Kabale - brev, post og pakker! Ruth, Thea, Hanne&Trude, Svein&Marit, Tante Kjersti og Coop Hemnes - Tusen hjertelig takk for gode ord, gaver og forsyninger. Det setter vi enormt pris på!

Dette er ingen hverdagskost - tusen takk for innholdsrik post!

- Hanne og Synne