Ut på tur!

Nå skal vi endelig la turistene i oss få slippe løs. Vi har pakka ryggsekkene fulle av solkrem, norske flagg, capser og sokker og skal legge ut på skikkelig langtur. Reiseruta er komplisert, men vi kan nevne stedene vi vil opptre på i lite vilkårlig rekkefølge; Kampala, Entebbe, Dar-El-Salaam, Zanzibar, Arusha og Nairobi. Dermed kan det hende at det blir vanskelig å komme med jevnlige blogginnlegg, men om vi får muligheten skal vi gi lyd fra oss.

Sekken er pakka og sandalene på - ferie på Zanzi er vanskelig å slå.

-Hanne og Synne

Jul i Kibikoragata

Julefeiring er familie og god mat for oss begge. Årets julaften ble derfor noe annerledes - egentlig veldig annerledes. Intet kirkebesøk, ingen julesanger, ingen julepynt, ingen juletre, få julegaver og marinert geitekjøtt til middag i stedet for ribbe. Men dagen ble likevel ikke så dum. Med Phoebes unger hjemme på besøk fikk vi et møte med en ekte ugandisk families julefeiring som egentlig stort sett bare består av kvalitetstid med hverandre. Som Graham, en av sønnene så godt sa når vi pratet om julegaver var: "Julas viktigske og beste julegave er å tilbringe tid med familie".

Men siden vi ikke har våre egne familier rundt oss, var vi likevel så heldige å fått tilsendt noen gaver i posten. Med stor iger trakk vi oss forsiktig inn på rommet til Hanne og hadde en liten norsk julaften med åpning av gaver. Det var ikke mange gaver å ta av, men stor stas var det!

Årets julegaver!

Synne åpner gave fra mor og far Haugen

90% av årets julegavefangst som da morsomt nok bestod av mat. Aldri før har en tacopose eller melkehjerter gledet våre hjerter så mye!

Første juledag er den store juledagen her i Uganda, og den ble feiret med et tre timer langt kirkebesøk før vi videre dro på restaurant med familien. Kirkebesøket kan egentlig oppsummeres med et prestekor som sang "We wish you a merry christmas", nattverd, julesanger (selvfølgelig på rukiga), søndagsskole for barn foran alle andre, fem offringsrunder (begynner å bli en vane dette) og en preke av biskopen selv.

Prestekoret i full sving!

På restaurant med familien. Fra venstre: Graham (yngste sønn), Phoebe, Judy (eneste datter), Joseph (nest eldste sønn), Anika (Josephs kone) og Synne.

Det er trist å ikke være hjemme med familie under jula, men det er ikke så ille å være her heller. Vi skal likevel ikke legge skjul på at vi ser frem til neste jul! Så vil vi bare si tusen hjertelig takk for alle gode hilsninger, mailer, beskjeder, videoer og gaver som har blitt sendt i vår retning! Det varmer mer enn dere aner. Virkelig.

Glade jul, hellige jul - engler daler ned i skjul!

- Synne og Hanne

Uganda på tvers

Med juleferie fra arbeidslivet og forpliktelser på jobb, utnytta vi muligheten til oppdage mer av Uganda har å by på, samt besøke kjære venner. Fredag satte vi rumpestumpene våre på bussen oppover til Kampala og deretter direkte på bussen videre til Mbale - en by helt vest ikke langt unna grensa til Kenya. Dette ble da en reise på 15 timer noe som ble svært varmt, klamt, slitsomt og smertefullt for rumpa, men det ble da en desto større glede å ankomme Mbale med Benedicte og Hanna Charlotte ventende på oss. De diska opp med de lekreste toro-retter og herlige sjokoladeboller!

Lørdagen brukte vi til å utforske Mbale city, handle dilldall og se på piratkopifilmer. Samme dag dro vi også en tur innom Namatala-slummen, en av Ugandas største slummer. Til tross for at de menneske vi så har lite å rutte med, ble vi møtt med glade, løpende barn som synes det var utrolig stas med hvite mennesker. Vi bestemte oss for å spise dagens lunsj i slummen, noe som ble et meget velsmakende måltid til 300 ugandiske shillings hver. Dette tilsvarer da omtrentlig 60-70 norske øre..

Årets superkupp: En bærbar radio med lommelykt og innspillingsmuligheter! Denne herligheten ble da Synnes for bare 30 kroner.

Søndag bestemte Hanne seg for å "fall sick", og med tanke på at Benedicte heller ikke var helt frisk, ble søndagen akkurat slik søndger skal være; nemlig med rikelig med tid til å slappe av og chille. Monday morning dro Benedicte, Hanna Charlotte og Synne til CRO, Child Restauration Outreach, hvor jentene jobber. CRO gir rett og slett gatebarn et sted å være, mat, undervisning og masse omsorg - et fantastisk prosjekt! Det er mange tunge skjebner og forferdelige historier, men barna er virkelige helt herlige. Synne fikk til og med være med på resettlement, hvor en gutt som har levd på gata i to år endelig fikk flytte hjem til resten av familien.

(De ansatte på CRO begynte forresten å planlegge julefesten for 1000 pers to dager før den skulle holdes, bare fo å gi dere et lite innblikk i hvor sinnsykt sjelden afrikanere lar seg stresse...)

På onsdag morgen var Hanne såpass i form at vi tok sjansen på en busstur til Kampala. Etter å ha blitt kasta inn på et buss i et sant kaos så vi på hverandre og sa "denna bussen går til Kampala?" - det gjorde den. 4 svette timer seinere var vi framme, gjorde all julehandel unna på en halvtime og møtte Hannes bestevenninne, Aurora som er i Uganda med GUS. Vi fikk overnatte i den fantastiske leiliheta til GUS-teamet, og de herlige jentene diska opp med røkelaks, baconost og toast - digg! Vi merka også at synet av vestlige ting som doring, mikrobølgeovn, toastjern, bevegelig dusjhode, varmt vann i springen på kjøkkenet, vaskemaskin, dyner og julepynt gjorde godt for den norske sjela.

Nyter herlig kveldsmat med GUS-teamet bestående av Aurora, Marte, Kristine, Inger Helene, Marianne.

Torsdag retunerte vi hjem til Kabale. Reisen har vært utrolig koselig og bra på mange måter, men ingenting er som å komme hjem til poteter, ris og våre egne senger.

Hanna og Benedicte er utrolig søte - vi liker dem bedre enn jordbær og fløte (Og det sier sitt)

- Synne og Hanne

Tenn lys!

Jul i Uganda er særdeles lite likt jul i Norge. For to nasjonalromantiske og nypatriotiske nordmenn er det mye vi savner i fra vårt kjære hjemland. Når savnet etter snø, kulde, ski, votter og lue blir for stort gjør vi det vi kan for å minne litt om den norske jula. På søndag hadde vi "nå-skal-vi-få-julestemning-dag". Bakemester Lilleberg hadde satt en alternativ pepperkakedeig (laget med svart pepper og pannekakesirup) som smakte tilnærma lik slik den skulle. Vi laga pepperkaker og hørte på julemusikk mens vi drakk kakao og lata som det var kaldt.

Selv om denne jula kommer til å bli veldig annerledes, behøver ikke det å bety at den blir noe dårligere. Vi setter veldig pris på å slippe den kommersielle jula og det enorme gavehysteriet. Ikke en sjel har stresset med julevask, julebakst eller gaveshopping - det virker på mange måter som om ugandere er mye flinkere til å fokusere på det som faktisk er viktig i jula; tilbringe tid sammen med familien og feire at Jesus blei født.

Her ser dere det improviserte julehjørnet vårt, bestående av julekalendere fra Mor Haugen, en himelaga adventskrans og et typisk afrikansk pepperkakehus.

Vi innviet Tembo i juletradisjonene våre. Som dere kan se så elsket han det.

Jula er tid for familie og fest - Hanne ønsker seg ponni eller hest.
-Hanne og Synne.

God stemning!

"God stemning" sagt med en klar bergensk dialekt - det var det virkelig denne helga da Eivind plutselig dukket opp på døra vår. Reisende hele veien fra Lira i nord (14 timers busstur), kom vår kjære bergenser på besøk. Det ble stor glede innad i temaet, noe som gav enda en god unnskyldning for å utsette oppgaveskrivingen som skal leveres innen den 15. desember..

Med rykter om pygmeer på andre sida av Lake Bunyonyi, satte ivrige turister, Tembo og Gerald kursen mot disse spennende menneskene lørdag morgen. Spreke som vi er bestemte vi oss for å gå til Laken (en tur på ca. 1 mil) - en gåtur som ble ganske så slitsom i varmen. Men våre ungdommelige legger sviktet oss ikke og noe svettere ankom vi etter hvert denne naturskjønne innsjøen.

Der ble vi videre fraktet i båt over til pygmelandsbyen. Med Gerald og hans heftige vannskrekk ombord ble det en ganske så underholdende tur, spesielt med tanke på at det skulle veldig lite aktivitet til før båten begynte å vugge ganske kraftig.

Og jada, vi fikk da etter langt om lenge se disse pygmeene, men de var på ingen måte så korte som vi hadde trodd. Hanne kunne likevel med stolthet se at de var kortere enn henne, noe som gjorde godt for sjela med tanke på at høyden hennes har blitt et heftig mobbeemne innad i temaet. Siden disse folkene vet å utnytte turister ønsket de gjerne å underholde oss for en slump med penger, men vi takket pent nei og retunerte ganske raskt hjem.

Kvelden ble videre en avslappende affære med bursdagseplekake til Eivind siden han fylte 20 år noe dager før besøket, løvenes konge rullende på mac-skjermen og hårklipp.

Pygmeer vet å utnytte folk - godt vi hadde en hardbarka tolk

- Synne og Hanne

Druscilla goes worldwide!

Den siste uka har vi pusla med et lite prosjekt, nemlig:

http://druscilla.com/

Siden er langt ifra proff, men den duger. Om noen barmhjertige datanerder har lyst til å bistå oss med råd og hjelp sier vi ikke nei takk.

Siden er enkel, men budskapet godt - les om Druscilla, prosjektet er flott!

-Hanne og Synne

Hviting på gata

Å være hvit på gata her i Uganda er på alle mulige måter en blikkfanger. Alle legger merke til deg om du vil det eller ikke, uansett antrekk og hva du tar deg til (Det hjalp ikke med tvister i håret eller afrkanske skjørt). Ikke nok med at alle ser deg, de aller fleste finner særdeles morsomt å måtte kommentere vårt utseende og vår hvite hudfarge. Etter to måneder må vi da med stor ærlighet si at vi er drittleie dette.

Når mzungu-ropene blir litt for mye av det gode noen dager, er det meget fristende å rope svarting tilbake. Frem til nå har vi klart å motstå fristelsen, noe som kanskje er en god ting..

Vanlige rop langs gata er:

- "Mzungu, how are you?" (kraftig overvekt av denne)

- "I love you"

- "You're my size"

- "You look smart" (der smart for øvrig ikke betyr inteligent, men mer sofistikert)

- "Americans, my friends"

- "Agandi?" (Rukiga for hvordan går det)

- "Give me money"

- "I will marry you"

Kan for øvrig også legge til at Hanne var så heldig å få kommentaren "you're growing fat" her forleden dag på supermarkedet. I Norge er vel det en av de største fornærmelsene du kan komme med til en jente, her derimot, er det et ettertraktet kompliment. Så, spørsmålet blir da om man bør ta hintet eller om man skal velge å ta det positivt.

Usynlighetskappe skulle vi hatt - når mzungu-ropene gir oss fnatt

- Synne og Hanne

Litt sånn diverse

Tenkte vi skulle dele noen bilder fra små og store ting som har skjedd i det siste.

Vi fikk superhyggelig overraskelsesbesøk av Benedicte og Helene. De kom som to reddende engler i en ganske kjedelig stund. Her lærer de å danse av jentene på Druscilla.

To herlige jenter med fantastiske lake Bunyonyi bakgrunnen. Vi tok oss en båttur og spiste et knøttlite måltid på en av øyene.

Vi var ute og lufta flettene. Første dagen med olabukser på lenge. Til vår fortvilelse var de utrolig trange! Det lover ikke godt...

Vi var på teamdate og spiste en utrolig god pizza. Vårt nye favorittsted!

Fletta mer på kurvene våre, da. Med denne hastigheten regner vi med å kunne fullføre de innen utgangen av 2015.

Diana Ross kom på besøk. Puddelfaktoren var rimelig høy når twistene røyk.

Post fra Norge!! Mor Haugen sendte julekalendere til hele familien. Tusen takk, mamma :) Stor stas!!

Tok litt bilder av oss selv, da.

Hanne har muligens hatt malaria! Blodprøvene viste ingenting, men legen sa at på grunn av malariapillene vi tar kunne det likevel være malaria. Som fremtidige blodgivere krysser vi fingrene for at det ikke var tilfellet. Det hele var ganske udramatisk, men det var såpass ille at hun ikke ville hverken ha kake eller sjokolade (dere som kjenner Hanne veit at da er det ille). Nå er hun på beina etter noen rolige dager her hjemme, og kakelysten er på topp igjen!

Nå skal vi ute å spise lunsj med ei venninne. Jada, livet er ikke så værst her.

Malariamygg kan være teite - jeansene tyder på at vi blir feite

-Hanne og Synne

På nye eventyr

Livet tusler og går, og hverdagene fyker unna. Det er derfor med stor igerhet at vi legger ut på nye eventyr når helga kommer. Denne lørdagen leide vi våre kjære Bosco som taxisjåfør, og med veska full av kjeks satte Tembo og vi ut på biltur. Bilsnuten ble vendt vestover og målet var Kisoro distrikt - et distrikt kjent for fjell, gorillaer og bambusskog.

Med turistbrillene på ble bilturen en naturskjønn affære med masse vakkert å fange inn på netthinna. Øyebryna fikk seg også virkelig et løft da vi støtte på en rekke bavianer som tuslet forsiktig langs veikanten. Det var da vår kjære Tembo fikk den briljante ideen om å mate de, og med intet annet enn pringles på menyen, spanderte vi genereøst et par flak. Vår like kjære Bosco fikk den ikke fullt så briljante ideen om å løpe etter en baby-bavian, noe som endte med full spurt og vill kjøring bort fra småsinte (og veldig raske) bavianslektningene.

Da vi etter langt om lenge faktisk ankom Kisoro fant vi ut at grensa til Kongo var like rundt hjørnet, så vi stakk en svipptur bortom. Siden vi presterte å legge igjen passene våre hjemme, fikk vi ikke lov til å krysse over til Kongo, men lure som vi er sneik vi oss til med en liten tå over grensa. Med passet i hånda skal vi med stor sikkerhet besøke Kongo med hele kroppen senere.

På turen tilbake stoppet vi for å utforske bambusskogen dette vakre disktriktet hadde å by på. Våre indre pandaer fikk virkelig vist seg fra sin beste side, og vi har nå innsett et bambustre slett ikke holder en normal menneskekropp..

Med ærlighet må vi innrømme at vi på ingen måte har vært flinke til å delta på gudstjenester etter vi kom hit. Men hvor fristende er det å sitte rett opp og ned på noen harde kirkebenker i tre timer for å høre på en overgira prest snakke vakre ord om Gud og Jesus på et språk vi ikke forstår noe av? Ikke særlig.. Men i dag fikk vi oss opp av senga relativt tidlig, for denne dagen skulle vi avlegge et besøk i kirka. Det ble en gudstjeneste vi sent vil glemme.

Dagens tre timer var også langdryge på sin måte med en 50 minutter lang preke og full dansing og hopping til salmene. Men overraskelsene stod i kø da vi kom til offringsrunden. For idag skulle vi ikke bare ha en runde, ikke to heller, vi skulle jammen meg slå til med fem runder! Her var det ikke snakk om å prøve å lure seg unna. Da vi endelig hadde greid å legge alle fem offringsrundene bak oss, blei vi nok en gang satt ut når de dro en ganske motvillig geit opp midtgangen. Her skulle selvfølgelig en aldri så liten auksjon finne sted. Geita gikk tilslutt for 200 000 shillings (ca 400 kr), og der skulle de putte inn dagens sjette offringsrunde hvor folk kunne bidra med penger til vinneren av geita. Auksjonen var en sukess og vi fikk oss en god latter.

Bavianer er søte, men ikke så tamme - Bananer eller pringles? Det blir akkurat det samme.

-Hanne og Synne

On the road again

Heldige som vi er, fikk vi i helgen være med på enda et nytt eventyr med flotte folk. Fredag ettermiddag, som opprinnelig skulle vært formiddag, satte vi avsted i en stappa taxi for å møte Helene, Benedicte, Miriam, Seline, Benedicte B og Hanna Charlotte i Mbarara hvor de skulle plukke oss opp. Jentene blei noe forsinka etter diverse bilproblemer på veien, men de var i fortiden og vi satte nesa mot Bushenyi. Og etter ca. 10 meter stoppa vi. Og der blei vi. Hele kvelden endte med at vi satt fire timer og venta under et pledd, mens sjåføren prøvde å reparere bilen et annet sted. Vi tassa tilslutt til et slitent gjestehus og sov veldig godt med 3 personer i hver steinharde dobbeltseng.

Lørdag var en ny dag, og vi hoppa i bilen klokka 05:00 og hadde Queen Elizabeth National Park som mål. Bilturen gikk veldig bra, og vi kom oss fram til parken og ordna safaribiler og sjåfører. Det blei noen flotte timer i parken, hvor vi så løver, elefanter, antiloper, flodhester, bøffel, marekatt og villsvin. Etter alt dette hadde vi fortsatt ikke fatt i oss noe fast føde, så vi var noe gira på dagens frokost. Vi kasta i oss maten på høykant etter å ha venta i overkant lang tid, seriøst - hvor lang tid kan det ta å lage toast og spaghetti?

Lørdag kveld var vi invitert til Scovia, Benedicte og Helenes venninne, for å se hennes village og møte familien. Så vi kjørte langt ut i bushen, blant ananas og matoke, fjell og daler møtte vi en utrolig gjestfri og åpen familie. Vi plukka våre egne ananas, spiste herlig mat og koste oss rundt bålet med underholdning i form av hoftevrikkende barn.

Vi bestemte oss for å starte hjemreisen tidlig på søndag, ettersom vi alle hadde en lang reise foran oss. Slik ville det seg altså ikke. Først måtte ca. alle i landsbyen ta individuelle bilder med hvitingene, før vi tusla til bilen bilen som sto godt parkert med tre hjul. Så rundt tre timer etter opprinnelig avreisetidspunkt var vi endelig på veien! Vi tok et siste måltid med jentene i Mbarara før vi tok enda en stappfull taxi hjem til Kabale. Ny taxirekord forresten; 23 personer i en taxi beregnet for 14 passasjerer. Det må bare oppleves.

Bilen var årsak til mye dritt - men melkesjokolade hjelper litt!

-Hanne og Synne

Rastafari

Etter sju timer hos en småtvilsom salong med et mål om å komme ut med afrikansk hårmote, var det godt å riste bort sementsmaken i rumpa. For mens to damer jobbet iherdig med håret vårt, måtte vi sitte rett opp og ned på et ullpledd på et aldri så vakkert sementgulv. Hårbunnen fikk også gjennomgå ganske så hardt, noe som førte til en noe ubehagelig natt derpå. Med tre pakker extention hver i gyllenaktig brun farge (ikke visste vi at vi hadde samme hårfarge), har håret vårt nå blitt fire ganger så tykt, åtte ganger så tungt og ti ganger mer upraktisk.

Resultatet ble upåklagelig, eller helt forferdelig. Vi har hørt begge deler her blant våre kollegaer...

Flettene dingler så fint og flott - at de går an å ta ut er enda godt!

- Synne og Hanne

Møte med ugandisk bryllupskultur

Aaron, vår gode kollega giftet seg i helga, og vi vår så heldige å bli invitert. En opplevelse som skulle vise seg å bli interessant, klein, morsom, langdryg, fascinerende og utrolig spesiell. Heller ikke her var det mulig å blende inn og være to usynlige sjeler blant 600 gjester - hvitfargen på huden ble nok en gang satt i fokus både gjennom at vi måtte reise oss for annerkjennelse under gudstjenesten i kirka og at vi mottok en kake under bryllupsfesten.

Det hele startet på fredag med det som blir kalt for en "give-away"-sermoni. En sermoni som skal ære bruden og symbolisere at hun gis over til brudgommens familie. Dette hele skulle selvsagt gjennomføres som et skupespill. Aller først måtte brudgommens følge gå inn i parade foran brudens familie å opptre som fremmede, noe som på ingen måte ble særlig vanskelig for vår del. Skuespillet ble videre utspilt gjennom at en "go-between-mann" skulle gjenkjenne bruden blant ulike puljer av kvinner som kom på løpende bånd med harry musikk på fullt høytaleranlegg. Da bruden ble identifisert, var det hennes tur til å finne brudgommen blant gjestene. Deretter var det runddans rundt kakebordet og påfølgende taler og kakespising. Kakene smaker for øvrig særdeles lite godt.

Lørdag stod bryllupet for tur, og med Wakigastasen og nyinnkjøpte gullsko (kjøpt én time før bryllupet) var vi klare for Ugandisk bryllup. 40 minutter forsinka dro vi i full fart til kirka, en gudstjeneste som tok ca to timer og som æret ekteskapet mellom mann og kvinne. Under salmene var det også god stemning med dans i oppgangen, klapping og hoftevrikk.

Etterpå ble vi direkte transportert til bryllupsfesten der stående buffet ble møtt oss. Som vanlig stod matoke, kylling, biff, poteter, grønnsaker, posho og chapati på menyen. Videre var det underholdning av ulike slag som dansing og sang, der vi "selvsagt" ble henvist til VIP-seksjonen. Brudeparet entret også festen etter hvert med stor jubel og nok en gang harry musikk på høytaleranlegget. Denne musikken stod egentlig på under hele festen, men med noe lavere volum da toastmasteren pratet. Videre på programmet var det overrekkelse av gaver fra folk, kakespising og utgivning av kaker fra brudeparet til noen få heldige gjester. Innimellom her var det også tid for brudeparet til å skifte - bruden til en knall rød kjole og brudgommen til matchende rød skjorte. Blant gjestene var prester meget godt representert, noe som førte til innslag av bønn noget regelmessig.

Å feire byllup i Uganda er med andre ord en dyr affære med så mange gjester. Det lar seg likevel gjøre gjennom at alle bidrar med en slump med penger før bryllupet, i tillegg til at det er offringsrunder under "give-away"-sermonien, gudstjenesten og selve bryllupsfesten. Vi har også funnet ut at det er ikke vanlig å gifte flere ganger, noe som fører til at rollen som brud eller brudgom blir once in a lifetime.

Såpebobler, stas og stemning - hvitingblod gir ingen hemning

- Synne og Hanne

Floating like Moses

Det var et under at en ussel papyruskurv holdt seg hel da den transporterte Moses nedover Nilen. Vi får hvertfall håpe han sneik seg unna stryk av grad 5, for i såfall var det et under at han kom fra det hele med både kurven og livet i behold. Stryk av grad 5 skal man nemlig ikke tulle med! Det har vi erfart etter å ha raftet, flippa, svømt, gispet etter luft og svelget tilsammen et par liter av Nilens flod.

Etter en rimelig kjapp sikkerhetsinstruksjon sjøsatte vi den vesle gummijolla vår, Grusomme Gabriell, og skulle tilbringe ca. 5 timer og 32 km i lag. Med noen ferskinger og noen litt øvede raftere ombord var det en viss spenning i lufta. Det første stryket gikk lekende lett og muskelknutene ble noe løsere. Vanskelighetsgraden økte fort, og det tok ikke lange stunda før vi alle befant oss hulter i bulter, over og under vann, med knær og albuer her og der. Etter noen sekunder i full panikk innså vi forøvrig at vi kom til å overleve denne gangen også, og begynte å nyte turen. Det var veldig idyllisk å flyte nedover Nilen mens vi fikk servert ananas og kjeks i båtene. Det hele blei avrunda med en middag som var så digg at den seint vil glemmes. Med andre ord hadde vi en helt fantastisk dag i Jinja, og vi reiste trøtte, fornøyde og kraftig solbrente tilbake.

Sola bleiker vårt nordiske hår - i tillegg til å steike våre hvite lår.

-Hanne og Synne

Mzungu, come and buy!

Siden den lokale sjokoladen ikke helt tilfredstiller våre melkesjokoladevante smaksløker, har vi funnet vår trøst i fruktmarkedet borti gata. Et marked utstyrt med en rekke ulike boder, gira selgere og masse velsmakende frukt og grønnsaker. Alle fruktene her smaker tusen ganger bedre enn hva de gjør i Norge, så hvorfor vi ikke har hoppa på fruktvogna før, er et under. Pluss at prisen er jo bare helt utrolig! Det er når vi veit å prute ned til vanlig pris da - disse selgerne veit virkelig å utnytte uvitende mzunguer. Men ei krone fra eller til for kiloen gjør jo ikke de største utslagene for lommeboka vår. Du kan for eksempel få 1kg banan for ca. 2 kroner eller en stor ananas for 4 kr. Og med tanke på hvor mye fritert mat vi spiser her, er jo dette en vinn-vinn situasjon!

PS: Vi kan for øvrig legge til at allergiske Synne ikke har fått noen allergisk reaksjon på noe av frukta her - hurra! Dette til stor glede for oss begge :)


Marked fullt av grønnsaker - bra når magen skriker kaker!

- Synne og Hanne

Empowering people

Noe av det mest spennende arbeidet vi gjør her er når vi er ute i fielden. Da setter vi av gårde, ut av byen og inn på de mest øde landeveiene. Langt unna elektrisitet og reint vann finner vi plutselig en gruppe mennesker, som regel mellom 15 og 30 pers, som sitter og venter tålmodig på oss. Noen av gruppene møtes gjerne tidlig på morgenen for å starte med fellessparingen, og tilbringer resten av dagen sammen mens de lager håndarbeide og går igjennom tallene fra tidligere møter. Hvor mye de vil spare er opp til de selv, men gruppa har en minimum- og maksimumsum. For oss nordmenn er de ukentlige sparte summene deres bare småpenger for oss - men hva de kan oppnå med de oppsparte midlene sine er helt utrolig. Så lenge gruppa sparer sammen gir det muligheten til å ta opp lån i «felleskassa», et lån de ikke ville hatt mulighet til å ta opp andre steder. De oppfordres til å bruke lånet til noe bærekraftig, som å kjøpe bedre fôr til geitene slik at de kan produsere selgbar melk, høner som kan legge egg, eller en kniv til å sløye fisk. Slik kan en liten sum med penger gi de den lille starten de trenger for å få hjulene til å spinne.

Disse kurvene er en stor slager ute blant gruppene. De bruker papyrusstilker som råmateriale, og et lite spyd som verktøy. Slik sitter de i time og etter time, og det krever virkelig nøyaktighet om det skal bli fint. Vi prøvde oss, og syntes fort ganske synd på de damene som frivillig hadde lånt bort kurvene sine for at vi skulle få prøve oss. De bestemte seg for å starte på nye kurver som vi kan pusle med hver gang vi er der.

Det vi får oppleve ute på landsbygda er virkelig unike øyeblikk. Vi møter mennesker med et helt annet syn på livet og ofte en livsglede som virkelig inspirerer. De har ikke nødvendigvis mye, men det lille de har er de alltid både takknemmelige og stolte over. Kulturen er til å ta og føle på, og det er utrolig morro når de fyrer igang tromma og hopper og danser til de afrikanske rytmene.

«Fattigdom er ikke et fravær av evner, men av muligheter»

Mikrofinans gir store løft - og se det selv er jammen tøft

- Synne og Hanne