Middag fra bunn

Storslagent middagsbesøk

I motsetning til Norges relativt flate hieraki innenfor kirkeveggene, blir biskoper og prester sett på som store idoler her i samfunnet. Biskopen har tilnavnet "my Lord" og benytter en gjetestav under gudstjenester for å symbolisere seg selv som gjeteren, noe som gjør resten av oss til en flokk sauer - bææ. I tillegg er han svært ofte å se som veggpryd gjennom ulike plakater i de aller fleste hjem. Huset hans ligger symbolsk plassert på toppen av bakken med utsikt over byen.

Med dette som utgangspunkt, var vi svært spente på vårt middagsbesøk hjemme hos biskop George. Vi visste ikke helt hvordan vi skulle gripe an situasjonen ved første møte - neie, bukke, knele, håndhilse eller high-five? Men til tross alle bekymringer ble det et koselig besøk der Hanne klarte å søle ris på gulvet, og hvor fotball og såpeserier som «The Hostel» rullet på tv-skjermen i bakgrunnen.
I tillegg fikk vi for første gang smake den lokale drikken som for øvrig ser ut som tynn sjokomelk med bark og kullsyre. Smaken viste seg derimot å være noe nærmere vin, dog ikke særlig velsmakende vin. Denne drikken serveres under ulike sammenkomster og kommer i ulike varianter. Den sterkeste typen kan visstnok gjøre at du blir «high». I fremtiden vil vi nok gjøre vårt beste for å unngå denne drikken med helsen tatt i betrakning. Konklusjonen blir likevel at besøket hos biskopen ble en hyggelig aften.

Biskoper, prester og sauer i flokk - hierarkiet er ikke til å legge under lokk.

- Hanne og Synne

Fascinerende!

• Bønn på bussen tidlig om morgenen før vi reiste fra Kampala til Kabale. Turen måtte selvfølgelig velsignes før avreise.
• Vi har sett mye rart blitt frakta bakpå en bodaboda, men når vi så en likkiste blei vi greit lange i trynet.
• Vårt første dobesøk på lokal do som for øvrig ikke bare var et hull i bakken, men en urinal for kvinner. Vi venta til det kom ei (stakkars) dame, som vi kasta oss over og fikk til å demonstrere hele akten. Vi har heldigvis ikke møtt henne igjen hverken før eller etter.
• Mangel på vikeplikt er rett og slett total. Skiltene er der, men bare idiotene gidder å følge anmodningen de viser; «give way».
• Huset vår kjører åpen takløsning, det er med andre ord ikke tak inni huset. Bjelkene er der, blikktaket er der, men det er fullstendig åpent og selvfølgelig veldig lytt. Det er så lytt at når man er på kjøkkenet kan man høre noen tisse på badet. Ikke akkurat en ønskesituasjon når turistmagen prøver å omstille seg til ugandisk mat.
• Musikksmak er passelig ungdommelig blant folk, og den samme sangen spilles gjerne om og om igjen. Noen av de mer voksne kara på kontoret digger alt fra Celine Dion til det vi klassifiserer som fjortismusikk.
• Etter hjemkomst fra en lang arbeidsdag putter en av våre samboere på et hårnett som minner mer om en badehette. Hvorfor? Aner ikke.
• Effektiviteten blant folk generelt i samfunnet er imponerende lav. Alt fra gåtempo som fotgjenger til lang ventetid på mat på restauranter.
• Sosialt akseptabelt å pelle seg i nesa - lite elegant.
• Biskoper, eller som Synne så fint kaller dem; prestkopper, blir opphøyet i samfunnet og får tilnavnet «my lord». Det kirkelige hirearkiet minner noe om katolisisme.
• Ingen dager uten plenty kopper te. Denne drikken ser ut til å være et must blant folk, og blir gjerne erstattet av et vanlig måltid. Matvanene til folk er derfor generelt ganske dårlige.
• Med yrende og dansende liv i kirka kan det til tider være vanskelig å unngå og slenge seg med - hvertfall for prestene som støtt og stadig kommer med interessante dansemoves.
• Meny kan man se langt etter på en restaurant. Som gjest kommer servitøren bort og spør hva vi måtte ønske å spise og drikke, uten at vi aner hva de har å tilby.
• Lokal sjokolade smaker lite godt, men vi spiser den fordet.
• Ved hvert nytt møte av en person (både kjente og ukjente) er håndhilsing viktig. Dette gjør man gjerne opptil flere ganger daglig og er også vanlig å gjøre med folk man bor med.
• Hvite klær blir faktisk hvite etter handvask i kaldt vann! Det hadde vi ikke trodd.
• Speaking of hvite: Møter man en hvit person i gata oppstår et mzungu-moment. Hudfargen danner et merkelig bånd og spørsmål som «Hva gjør du her?» og «Hvor kommer du fra?» popper alltid opp.
• Tutespetakkel når brudefølget baner vei fra kirka til festen. Brudebilen ble fulgt av 10 biler, alle stylet i samme stil.
• De aller fleste varer som er å finne er latterlig billige! Eks: våre mobiler 80 kr stk, 3 kr pr kilo med banan, 10 kr for 500 g kjøttdeig osv..
• Okser og kyr vandrer fritt i gata uten noen eiere i sikte. Pussig, men samtidig koselig på en rar måte.
• Når tunge ting skal transporteres fra et sted til et annet ser vi støtt og stadig lokalbefolkningen med dette på hodet fremfor å bære det i henda.
• Når man har trukket opp i do, må man gjerne vente opptil 5-10 minutter før man kan gjøre det igjen. Greit å vite når det er dokø.

Dette er noe av det som har fascinert oss etter at vi kom hit til Uganda. Inntrykkene er så sinnsykt mange, og snart veit hjernen rett og slett ikke hvor de skal arkiveres. Så vi putter de her på bloggen, pent og pyntelig - så kan også dere få ta en del i hva som farer gjennom hodene våre om dagen.

I Uganda møter vi mye nytt - huset vårt er irriterende lytt.

(PS! Vi er invitert på middagen til biskopen i kveld. Skummelt, men helt konge!)

-Hanne og Synne

Working 6 to 5

Våre arbeidsoppgaver under dette oppholdet i Uganda er endelig fastsatt, og vår første offisielle arbeidsuke er endelig fullført. Uka vår består av fire arbeidsdager, en studiedag og helg. Mandag til torsdag er vi i fullt arbeid fra morgen til kveld med 11-timers arbeidsdager.

Druscillaprosjektet som vi jobber for har en yrkesskole for jenter i tillegg til oppfølgingsarbeid for en rekke ulike mikrofinansgrupper i området. Vår oppgave er å være lærere for jentene på skolen i ulike selvbestemte fag, og observatører/studenter i mikrofinansgruppene. Dagene starter grytidlig med gym for jentene - der vi i hovedsak har det gøy med leker og enkel trening. Her snakker vi klokken 6 om morgenen! Videre har vi obligatorisk "Devotion" med prestene på kontoret, noe som har vist seg å være avslappende. Dog ikke alltid like lett å henge med i svingene med King James sin bibeloversettelse. Utover dette har vi engelskundervisning, etikk- og selvtillitsundervisning, matlaging og datakurs med jentene. I tillegg lærer jentene og lærerne oss husmorskunnskaper som brodering, strikking og perling. Fare for at vi kommer til å bli noen riktige så gode koneemner i løpet av oppholdet. Mer informasjon om selve prosjektet kan du lese under "om prosjektet"

Besøk hos en av mikrofinansgruppene

Synne i full gang med engelskundervisning

Nye erfaringer i livet som lærer - elevene sitter som opplyste pærer! NOT

- Synne og Hanne

Endelig helg

Vår første helg i Kabale har funnet sted, kanskje ikke akkurat en actionfylt helg, men koselig var den. Den begynte på fredag med

oppdagelsesferd i Kabale sentrum der vi blant annet besøke de lokale supermarkedene (merk flertall!) og fruktmarkedet. Med mel og bananer under arma måtte vi nesten si oss fornøyde med våre pruteegenskaper på tur hjem.

På grunn av mangel på inntak av fiber, brukte vi store deler av fredagen på å bake fibebomber, les: rundstykker. Problemet var bare at strømmen gikk idet vi skulle sette inn runde nummer to i ovnen. Vi hadde også forberedt dagens middag som var i form av pizza, men måtte utsettes til lørdag grunnet mangel på strøm. Heldigvis ble resultatet meget bra, til og med rundstykkene som måtte stå på heving/godgjøring over natta ble etanes.

Lørdagen ble en rolig dag med en utflukt til Lake Bonyonyi - Afrikas nest dypeste innsjø. Et vakkert sted med store muligheter for rekreasjon og meditasjon. Balsam for øynene. Sammen med Thembo og Don tilbrakte vi noen avslappende timer ved sjøen. Kvelden ble videre brukt til filmtitting der Wall-E rullet på skjermen, mens turens første melkesjokolade ble spist med andakt. Thembo har for øvrig fridd til sjokoalden i håp om ekteskap.

Idag deltok vi på vår første gudstjeneste innenfor Ugandas landegrenser, noe som skulle vise seg å være en mersom festlig opplevelse. Med mye sang og smådans fra prestens sin side var det til tider vanskelig å holde latteren tilbake. I tillegg måtte vi grave langt ned i BH’en for å finne dagens kollekt. Men smilet forsvant fort da vi fant ut at forsamlingen forventet en presentasjon av deres nykommere, nemlig oss. Det gikk da strengt tatt smertefritt, men det hadde ikke skadet med et lite forvarsel.

I morgen starter arbeidslivet her i Uganda for fullt med gym klokken 6.00 med jentene på skolen. Vi ser frem til å begynne på ordentlig.

Helgen var deilig, men nå er den slutt - klar for ny uke med mengder av krutt.

- Synne og Hanne

Hjem, kjære hjem

Her bor vi i Kimikora nabolag:

Husets fasade på forsida

Baksida

Deler av hagen

Rommet til Synne

Rommet til Hanne

Badet med vannklosett og stort sett varmt vann i dusjen

Stua

Kjøkkenet

(Mangler for øvrig bilde av spisestua, men vi kan love dere at den er dødskoselig)

Her stortrives vi, og ser frem til å bo i sju måneder. Huset er overraskende velutstyrt, og senest i går fant vi ut at komfyr nummer to ble anskaffet til ære for oss. De så nemlig for seg at det kom til å bli litt baking. Så snille som vi er har vi derfor stått på og baket i hele dag - ferske, litt grove, alldeles smakfulle rundstykker og pizza med grov bunn. Hurra for fiber!

Baking og smaking, ja dette var dagen, det blir nok godt med fiber i magen.

- Hanne og Synne

Skummelt, men helt konge!

Etter en relativt grei og myk tredagers oppvarming i Kampala, var det jammen på tide å sette kursen sørvestover mot Ugandas perle, Kabale. Med store forvetninger og sommerfugler i magen satte vi oss på bussen nedover.

Kabale kan på mange måter ikke helt beskrives, man må oppleve det. Det samme gjelder folket her og deres gjestfrihet. Da vi ankom vårt bosted, ble vi møtt med åpne armer av det som nå vil være vår afrikanske mamma, Phoebe. En utrolig søt og gammel enke med et stor hjerte for alt og alle. Sammen med vår kontaktperson Thembo og en annen jente med navn Moreen, skal vi bo hos Phoebe i sju måneder. Vi blir da en fin liten familie, sammensatt av mennesker som overhodet ikke er i familie. Huset vi bor i er av høy standard i forhold til hva vi hadde sett for oss. Vi sover på hvert vårt rom, i gode senger, vi har varmtvann i dusjen og vannklosett.

I dag har vi fullført vår første dag på jobb her i Kabale. Dagen har for det meste gått med til å hilse på nye mennesker. Mange mennesker. Vi innser nå at navn generelt, både våre og deres, kan bli en utfordring. Det lille vi kan av rukiga har fått prøvd seg på mange måter, og folk ble veldig imponerte over hva de hørte. Vi har til og med introdusert oss selv foran 60 jenter på deres morsmål. Det var litt latter, men vi fikk da applaus til slutt.

Det var utrolig hyggelig å endelig få møte jentene på Druscillaskolen. Vi fikk en grundig omvisning på området hvor de dyrker ulike grønnsaker, rommene hvor de over på hotel-managment, strikkemaskinene og resten av skolebygningene. Flere steder på skolen hang det plakater med koselige hilsninger som ønsket oss hjertelig velkommen. Vi ser virkelig frem til å jobbe her et par ganger i uka.

Etter en lang dag i solsteika er vi egentlig ganske slitne. Folk har advart oss om at Kabale kom til å være et kaldt sted, noe vi ser oss ganske uenige i. Hanne har en godt solbrent skulder å vise til allerede.

PS: Om noen ønsker å sende oss et brev så er adressen:

Hanne Lilleberg eller Synne Wallin Haugen
Druscilla Balaba Voc. School
Diocese of Kigezi
P. O. Box 3
KABALE, UGANDA (E. A.)

Vi snakker rukiga fra morgen til kveld, det ække så vanskelig - prøv det ut selv!

- Synne og Hanne

Tukunda Uganda

Klamt og varmt er to meget passende stikkord for vårt førsteinntrykk av Uganda. To dager har gått siden vi landet her, og mange nye inntykk og opplevelser er fanget på netthinnen.

Så lenge vi er relativt nye på det å være afrikanere, er det ikke så vedig mye som skal til for å fascinere oss. Myggnettingen for eksempel, den sk

al jo bli vår beste venn i det neste halve året. Da er det jo litt synd at vi finner den irriterende etter natt nummer to. Når vi legger oss er det varmt og klamt (noe det forresten er mesteparten av dagen) og den dumme myggnettinga klistrer seg til kroppen og ligger aldri på rett plass. I løpet av natta blir det forresten hutrende kaldt, men ingen av oss gidder å krabbe ut av nettet - så vi ligger der og fryser.

Noe av det mest spennende vi kan finne på om dagen er forresten å kjøre bil gjennom noe som vi opplever som en helt ny verden. Vi henger ut av vinduet og glaner på alt og alle. De glaner til gjengjeld like mye tilbake på oss! Vi blir nok dessverre mzungus for life. Under bilturene våre ser både selgere og tiggere sitt snitt til å nærme seg naive turister. Det er mange hyggelige og vennlige folk, men vi får også et innblikk i en tøff hverdag. Tiggerne som forteller sin historie og ber om penger og de mange som tilbringer nettene på gata er tunge sannheter for bortskjemte nordmenn.

Til tross for at vi nå bor på andre siden av verden, føler vi fortsatt at vi lever i en trygg atmosfære bestående av de hyggelige vertene på gjestehuset vi bor på, act now-gjengen og de imøtekommende kontaktpersonene. Vi har vært så heldige med å få Tembo, verdens kuleste fyr, som vår supervisor. Vi har trua på et sabla godt samarbeid med den karen! På mandag reiser vi sammen med Tembo ned til Kabale - hvor eventyret virkelig begynner for vår del.

Livet på ekvator er rimelig godt - skjørt under knea er skikkelig hot.

- Hanne og Synne

Kjære vene

I morgen er min siste hele dag i Norge, og det er sykt rart å tenke på. Kjenner jeg holder på å tisse på meg bare ved tanken, så av hygienemessige årsaker tenker jeg ikke den helt ut. Neida. Men jeg sliter faktisk av å skjønne omfanget av hva jeg har begitt meg ut på.

Det er ei snau uke siden jeg sa hade til gode venner på Hald, noe som var en vemodig affære. Det trengs tydeligvis ikke mer enn seks uker på å bli veldig glad i folk! Men som bildet viser tar det tydeligvis mer enn seks uker for andre ....

I går feira vi julaften på Haugen gård! Det var stor stas med ribbe, julepynt, julemusikk og pakker. Alle pakkene var til meg, så det likte jeg jo godt.

Som dere ser har de nok av næringsvett-

survival of the fittest er en gyllen regel, så vi kaster ikke bort tida rundt middagsbordet. Det var utrolig koselig at de hadde planlagt en ekstra julaften i år for å feire den med meg. Det skal jeg tenke på når Hanne og jeg spiser maisgrøt med ei bønne som mandel og med nisseluer på.

Dette er det jeg burde ha drivi med.

Jeg skal søren meg flytte til Uganda om en dag, og jeg har ikke pakka ferdig. Jeg har faktisk ikke starta enda! Lista er lang, og jeg veit akkurat hva som skal pakkes, men det skjer liksom bare ikke. Det eneste jeg egentlig trenger er lange skjørt og t-skjorter. Veit ikke om jeg gidder å ta med så mye mer, faktisk.

Nå burde jeg sove, pakke, lese, spise eller gjøre noe viktig. Så jeg stikker og gjør det nå.

-Synne