HIV, malaria og parasitter?

Her i Uganda har vi fått trent opp sykehuskondisen litt. Det er uvisst om det er på grunn av nedsatt immunforsvar og karma eller om vi rett og slett begynner å bli afrikansk-hypokondriske. Da er det jammen bra vi er såpass heldige at vi hat elitesykehuset Rugarama Hospital bare 20m i luftlinje fra huset vårt. Det må nevnes at sykehusturene som regel skjer etter stort press fra familien, vi nordmenn er litt mer gira på å bare vente til det går over.

Førstemann ut til å teste ut hva sykehuset hadde å by på var Hanne. Etter å ha vært slapp og sliten med feber var resten av familien litt bekymra for at det kunne være malaria som hadde slått inn. Vi blei henta av sjåfør for å kjøre til sykehuset (toppen 2 min gange, men jenta var jo syk). Etter mye frem og tilbake gikk vi sammen inn til legen og etter ett minutts undersøkelse kunne ikke legen komme på noe annet det kunne være enn malaria, så hun ble testet for det. At testen var negativ stoppet ikke legen fra i skrive ut antimalariamedisin. Det kunne jo hende at profylaksen ho tok skjulte det egentlige resultatet - så han gikk for det.

Deretter var det Synne sin tur. Etter en måned med hovne øyelokk og lymfekjertler og vond hals lusket tankene om tilbakefall på kyssesyken. Legen på Rugarama hadde aldri hørt om 'mononucleosis'- så det var det nok ikke. Han kjørte på med standardtesten malaria, men valgte å spice det opp ved å slenge med en HIV-test i tillegg. Ja, du leste riktig. Etter å ha kvalt latteren så hun seg villig til å teste seg. Hvem veit, man kan tross alt få HIV gjennom blodsmitte. Pedagogisk anlagt som Hanne er kom hun med støttende utsagn som: "Tænk om du e positiv da? Ka gjør du da?" Det slapp vi heldigvis å ta stilling til, ettersom begge testene var utelukkende negative. Synne gikk derifra med hostemedisin, selv om hoste ikke var et tema.

Denne gangen var det kun oss to på hele venteværelset, og da er det ganske stille. Plutselig kom en gjeng karer bærende med en pasient på båre gjennom rommet. Vi tenkte ikke mer over det (venta nervøst på HIV-resultatet. Neida.) før de samme mennene kom bærende på båra - denne gangen med en kropp som var tildekket fra topp til tå. Vi så måpende på hverandre og visste helt hvor vi skulle gjøre av oss.

Third time is the charm. Som vi har vært ganske åpne med tidligere er det ikke bare-bare for magen å venne seg til ny mat. Og etter å ha reist litt rundt omkring og spist mye nytt var det en ny runde med tilvenningsprosessen. Hanne fant ut at nok var nok, og vi stakk til sykehuset for å sjekke om det var noen parasitter som forårsaket urolighetene. Etter en faktisk god prat med legen blei det blodprøve for å sjekke blant annet for tyfoidfeber, selv om feberen glimret med sitt fravær og såret etter tyfoidvaksinen hun tok i Norge nettopp hadde grodd. Prøvene viste ingen tyfoidfeber og ingen parasitter, men ho fikk med noen piller mot parasitter likevel. Legen spurte om Synne ville ha noen av de samme pillene, selv om hun ikke hadde sagt et ord til legen under hele prosessen, og pillenarkoman som hun er takket hun selvfølgelig ja.

Selv om vi ikke alltid får riktig diagnose, riktige prøver eller lov til å si så mye om hva som feiler oss, liker vi Rugarama. Søte sykepleiere og hyggelige leger surrer rundt alle pasientene som venter. I tillegg får vi kjempebillige piller!

Ikke nøl, test deg for HIV - lev i visshet for et bedre liv!

-Hanne og Synne