Siste dager i Kabale

Noe av det viktigste vi gjør på Drucilla er å fortelle elevene våre hvor utrolig viktige og unike de er. Derfor brukte vi litt tid på å fikse så hver eneste elev fikk et klassebilde med positive ord om hver enkelt. Den lille gaven ble tatt i mot med stor takknemmelighet og jubel.

Basic Computer 1 hadde eksamen. Resultatene var rimelig spredte, men alle hadde hvertfall gjort sitt beste.  Vi fikk alle tre prøvd oss på rollen som skumle eksamensvakter som skuler på elevene sine. Likte det.

Vi har blitt kjent med Aaron fra Tyskland (jobber på Rugarama hospital) og Simon fra Sveits (jobber med water department) og hadde et hyggelig siste måltid. Her fant vi faktisk Kabales beste pizza! Men det er ikke så mye som skal til for å slå de tidligere forsøkene.  

Til vår store overraskelse ble vår gode kollega, Aaron, nettopp far til sin første. Vi ble invitert hjem til han og kona Brendah (som vi var i bryllup til i høst) og hilste på den nydelig lille jenta med navn Ajunah Abigale. Den lille krabaten var kun ei uke gammel, og enda ikke så glad i å åpne øynene på kommando, men veldig glad i sove tungt. Men vi var fast bestemt på å være de første muzunguene Ajunah så, og greide tilsutt å vekke opp nurket lenge nok til at ho registrerte hvit hud. 

Så kom øyeblikket vi har prøvd å ikke tenke på. Etter å ha sagt farvel til prestene til kontoret, var det tid for å si hade til alle elever og lærere på Drucillaprosjektet. I ekte afrikansk stil var det selvfølgelig en klein seremoni hvor vi måtte sitte på utstilling og spise lunsj. Etter hunde sanger, te og mat var det taler i lange baner. Veldig mange hyggelige ord ble sagt! 

Hele gjengen samlet foran skolen. Vi kommer uten tvil til å savne disse folka!

Siste besøket vårt hos mikrofinansgruppene i Kamwezi. Vi sa noen ord om hvor takknemmlige vi er for å ha tatt del i gruppene deres og alt vi har lært om mikrofinans. Gruppene sa at de var glad for å se kjærligheten vi hadde for dem og hvordan vi hadde oppmuntrer dem til å jobbe hardt.

Vårt største ønske gikk i oppfyllelse! Vi har mast om å få reise ut i fielden på et pickuplasteplan - og endelig fikk vi lov. På veien til satt også noen av Drucillajentene på (1.termin er over, og de skulle hjem på ferie) og på veien hjem var det firerbanden og en haug med matokebananer som prydet lasteplanet. Men hvitinger på en pickup er tydeligvis ikke hverdagskost her, samtlige biler og folk vi kjørte forbi glana og kom med kommentarer. Vi så oss ettehvert litt lei oppstyret og slang kommantater tilbake like ofte.

Nå sitter vi for øyeblikket på Hannes rom og prøver å overbevise oss selv om at vi ikke behøver å pakke enda. Tembo gjør det samme. Det er rett og slett ganske trist at livet vårt skal pakkes sammen og ned i et par kofferter, men nå er det snart ikke mulig å utsette det mye lenger.I kveld går turen til biskopen for å ta en offisielt adjø med "the diocese of Kigezi". Det blir høy kasherafaktor (den brune barkedrikken) og wakigadraktene skal visstnok på. Kabale for livet.



Tenk så mye kult vi har sett - å si farvel er ikke lett.
- Hanne og Synne.