Borte bra, men hjemme best

Det er nå litt over to uker siden vi landa på norsk jord. Det er litt rart, men med kald melk i kjøleskapet og god sjokolade på butikken, må vi også innrømme at det er ganske godt. Vi hadde noen dager fra hverandre hjemme i trivelige Trøndelag og avsidesliggende, men også trivelige, Høland, før vi igjen møttes på Hald.

Med en god del flere hvite mennesker enn det vi var vant til å være med, ble det ganske hard kost å komme tilbake til hald. Vi var derfor ikke veldig tunge i rumpa da vi fikk beskjed om å pakke sekken for en liten Act Now-tur. Vi norske Act Nowerne skulle isolere oss noe, i og med at alle de andre på hald kom hjem mye tidligere enn oss. Med fokus på debriefing og bearbeiding, tilbakte vi noen gode dager i noe så vakkert som et kloster.

Vi fikk beskjed om å tegne det vi ikke kom til å savne. 

I tiden fremover blir det mye fokus på informasjonsarbeid, litt mer bistand, bearbeiding og sosialt samvær med folk, men selv om det er mye annet å tenke på, er det noen ganger at tankene svever tilbake til Uganda og Kabale. Vi har hatt det helt utrolig bra i Kabale! Vi setter stor pris på at vi har fått denne muligheten til å bli kjent med Uganda, hverandre og gode mennesker, i tillegg til å få en smakebit på kulturen. Vi savner livet vårt der nede allerede, men vi kommer ganske så sikkert til å reise tilbake.


Gøy på landet - med Synne og Hanne

"God bless you Synne and Hanne"

I skrivende stund nyter vi nå vår siste kveld i Kabale. Har fortsatt store vansker med å forstå at vår herlige tid her straks er over. Men for hver hadebra vi tar, blir vi bare enda mer sikker på at vi skal tilbake.

Lørdag kveld var vi så heldige å bli invitert på avskjedsmiddag til vår beste venn biskopen. I løpet av våre sju måneder her i Uganda har ikke folks syn på hans prekighet endret seg, så dette skulle bli stor stas. Phoebe ville at vi skulle slå på stortromma med våre tradisjonelle wakiga-drakter, men siden biskopen selv stilte opp i flippflopp og fleecegenser under forrige besøk, valgte vi å safe den med noe ikke fullt så pent. Ikke alle var like fornøyde med vårt valg, men vi valgte å legge det bak oss.

Middagsbesøket var av stor fornøyelse med taler fra alle mann, god mat og en egen kake til ære for Synne og Hanne. Så søte og snille som alle her er hadde de til og med slengt på en liten hilsen til oss på kaka: "God bless you Synne og Hanne. We love you". 

I god afrikansk stil fikk vi den store æren av å dele ut kaka til hele selskapet etter det første stykket ble tatt. Vi var jo ikke harde å be, da denne oppgaven gjorde det lettere å snike seg unna selve kakespisinga uten mange spørsmål. Man lærer seg å like mye rart her nede, men kakene er fortsatt et problem.

Videre stakk 11 drucillajenter innom på overraskelsesbesøk og kjørte igang full underholdning med dansing og synging så støvet letta fra teppene. Vi utnytta muligheten til å svinge oss med Kabales trommerytmer en siste gang. Det var da biskopen innså at han måtte sende teppene på rens..

I dag har vi brukt tida på å pakke siste rest av ting som skal være meg hjem. Koffertene er nå fullpakka av Drucillacraft, afrikanske skjørt og kjoler og andre småting som må være med hjem. Selv om det tar mye tid å pakke ned et helt liv i en koffert, brukte vi store deler av kvelden til en siste avskjedsmiddag med Drucillastaffet. Det ble en utrolig festlig aften med god mat, deling av førsteinntrykk, hva vi har lært av hverandre og hva vi vil savne. Dette er en utrolig herlige gjeng som kommer til å bli savnet - uten tvil.

Etter middag ble det så utvekslet avskjedsgaver. Phoebe som den søte, gamle dama hu er, gav oss en heklet duk mens vi valgte å oppgradere hennes elektroniske utstyrsfront. Fra dag en har hun vært fascinert over våre hodelykter og kalt oss for minearbeidere der vi har tuslet i mørket med en lykt på hode. Vi ønsket derfor å inkludere henne i minearbeiderfellesskapet og kjøpte en tilsvarende hodelykt til henne. Det ble tatt imot med stor jubel og glede!

I morgen setter vi oss på postbussen mot Kampala klokken 07:00 og sier offisielt hade til Kabale for denne gang. I Kampala skal vi så henge i noen dager for å ha noen formaliteter med Strømme før vi hopper på flyet hjem på onsdag.

Stappe ting ned i koffert og sekk - det er vel nå på tide å reise vekk
- Synne og Hanne

Siste dager i Kabale

Noe av det viktigste vi gjør på Drucilla er å fortelle elevene våre hvor utrolig viktige og unike de er. Derfor brukte vi litt tid på å fikse så hver eneste elev fikk et klassebilde med positive ord om hver enkelt. Den lille gaven ble tatt i mot med stor takknemmelighet og jubel.

Basic Computer 1 hadde eksamen. Resultatene var rimelig spredte, men alle hadde hvertfall gjort sitt beste.  Vi fikk alle tre prøvd oss på rollen som skumle eksamensvakter som skuler på elevene sine. Likte det.

Vi har blitt kjent med Aaron fra Tyskland (jobber på Rugarama hospital) og Simon fra Sveits (jobber med water department) og hadde et hyggelig siste måltid. Her fant vi faktisk Kabales beste pizza! Men det er ikke så mye som skal til for å slå de tidligere forsøkene.  

Til vår store overraskelse ble vår gode kollega, Aaron, nettopp far til sin første. Vi ble invitert hjem til han og kona Brendah (som vi var i bryllup til i høst) og hilste på den nydelig lille jenta med navn Ajunah Abigale. Den lille krabaten var kun ei uke gammel, og enda ikke så glad i å åpne øynene på kommando, men veldig glad i sove tungt. Men vi var fast bestemt på å være de første muzunguene Ajunah så, og greide tilsutt å vekke opp nurket lenge nok til at ho registrerte hvit hud. 

Så kom øyeblikket vi har prøvd å ikke tenke på. Etter å ha sagt farvel til prestene til kontoret, var det tid for å si hade til alle elever og lærere på Drucillaprosjektet. I ekte afrikansk stil var det selvfølgelig en klein seremoni hvor vi måtte sitte på utstilling og spise lunsj. Etter hunde sanger, te og mat var det taler i lange baner. Veldig mange hyggelige ord ble sagt! 

Hele gjengen samlet foran skolen. Vi kommer uten tvil til å savne disse folka!

Siste besøket vårt hos mikrofinansgruppene i Kamwezi. Vi sa noen ord om hvor takknemmlige vi er for å ha tatt del i gruppene deres og alt vi har lært om mikrofinans. Gruppene sa at de var glad for å se kjærligheten vi hadde for dem og hvordan vi hadde oppmuntrer dem til å jobbe hardt.

Vårt største ønske gikk i oppfyllelse! Vi har mast om å få reise ut i fielden på et pickuplasteplan - og endelig fikk vi lov. På veien til satt også noen av Drucillajentene på (1.termin er over, og de skulle hjem på ferie) og på veien hjem var det firerbanden og en haug med matokebananer som prydet lasteplanet. Men hvitinger på en pickup er tydeligvis ikke hverdagskost her, samtlige biler og folk vi kjørte forbi glana og kom med kommentarer. Vi så oss ettehvert litt lei oppstyret og slang kommantater tilbake like ofte.

Nå sitter vi for øyeblikket på Hannes rom og prøver å overbevise oss selv om at vi ikke behøver å pakke enda. Tembo gjør det samme. Det er rett og slett ganske trist at livet vårt skal pakkes sammen og ned i et par kofferter, men nå er det snart ikke mulig å utsette det mye lenger.I kveld går turen til biskopen for å ta en offisielt adjø med "the diocese of Kigezi". Det blir høy kasherafaktor (den brune barkedrikken) og wakigadraktene skal visstnok på. Kabale for livet.



Tenk så mye kult vi har sett - å si farvel er ikke lett.
- Hanne og Synne.

I bresjen for våre mødre

Vi fikk mildt sagt ganske mange rare blikk på oss på lørdag. Ikke fordi vi viste mer hud enn vanlig i gata eller fordi Synne tryna i en sølepytt, det var av denne ene grunnen at vi stilte opp i et marsjeringstog for gifte kvinner. Nå må vi vel forklare.

Mothers Union er en kristen forening som har det fokus å hjelpe familier over hele verden. For å bli medlem er man nødt til å være gift, noe som gjør denne foreninga svært ettertrakta her nede i Kabale. Lørdag skulle de ha en innsamlingsaksjon for å samle inn penger til noe vi ikke helt fikk med oss hva var. For å skape blest og oppmerksomhet rundt dette, ble det organisert et marsjeringstog i gata med korps, trafikkpoliti i front, faner og glade marsjerende mennesker. Blant de blå Mothers' Union uniformene var det også mulig å se to hvite sjeler, nemlig Synne og Hanne. Siden Drucilla er et underprosjekt av Mothers Union, fant vi det meget naturlig å delta selv om gifteringen ikke er å finne på fingrene våre.

Det var stor 17. maifaktor og vi storkosa oss der vi gikk. Følte bare at de norske flagga mangla, men vi ser frem til 17. mai når vi kommer hjem.

Marsjering for mødre og penger er fett - å gli inn i mengden er ikke lett.

- Synne og Hanne

Hjemlengsel?

Tro det eller ei, så er det nå bare to uker til vi lander på norsk jord. Månedene her i Uganda har vært helt fantstiske på mange mulige måter, til og med den biten hvor en trønder og en hølending har måttet tilbrakt samtlige timer sammen. Det har vært en del språklige forvirriger, men kjære lesere, fortvil ikke, vi har laget en trøndersk-hølandsk, hølandsk-trøndersk ordbok som det er mulig å bestille. Vi kunne gjerne tenkt oss å være lengre da vi finner tilværelsen i Kabale og våre venner her nede så herlige.

Men patriotiske som vi er, er det ikke til å legge skjul på at det skal bli noe godt å komme tilbake til Norge. Synne, som den delfinen hun er, gleder seg til lange timer i varmtvannet i dusjen. Ellers er det et felles savn etter venner og familie! Norsk natur kommer også høyt på lista sammen med muligheten til å gå ute alene etter at det har blitt mørkt uten å være redd. Vi hører også store rykter om nye sjokoladetyper på markedet som vi igrer stort etter å få testa ut :) Å sove med dyne igjen skal også bli farlig godt, da vi er meget leie av at laken og pledd er på ville veier midt på natta. Det er heller ikke til å legge skjul på at det skal være godt å komme i et hus med tak (type ceiling), slik at man faktisk får litt privatliv på soverom og bad. Er noe slitsomt at hele huset hører hva som foregår overalt til enhver tid. Radioen til Pheobe med skurrete rukiga har hvertfall vekt oss og gått oss på nervene litt for mange tidlige morgener. Ellers ser vi frem til et kjøleskap fullt av norsk mat, laks til middag, mobiler med abonnement og ikke kontaktkort, resaturanter som har alt på menyen og et samfunn uten heftig afrikansk tid. Vi tror nok vi kommer til å sette pris på vesentlig flere småting i livet, og vi håper at vi klarer å fortsette med det videre.

Fortsatt like teite som da vi reiste hjemmefra

Men det er fristende å være lengre i Uganda. Vi har lagt merke til at det er gratis endring på dato på flybilletten hjem så lenge det er ledig. Kanskje vi velger å utsette hjemreisa litt?

Norge, bunad og familiefest - Å komme hjem blir en utfordrende test

- Synne og Hanne

Det rykker i dansefoten

- Synne og Hanne

Thembo is taking over

Ok! We have been waiting for this moment when we go against the usual routine of sharing the moments in Norsk (or Thembo (our contact person) took the opportunity and wrote the blog post for us).

We were very certain that Hanna and Benedicte were traveling from Kampala to Kabale a place they hadn´t gotten even though the entire team of Act Nowers in Uganda had already been there. The excitement was high back here with us mimicking the famous dance moves to the famous Benedicte! Finally the post bus got them to the Swiss Alps of Uganda after the 8 hours ride. Without anything under expectations we were all soon laughing and bubbling our minds out, dinner wasn´t far away and it surely became Norwegian Taco and Juice, great as usual. Benedicte was up and early with us to join the other students during the physical education running from 6 am- 7 am. We took them to the office and attended devotion during where we unveiled our guest to the entire office. Then we went right on with Hanna and Benedicte to take the students in first year through their computing lessons. After which we took the girls to Drucilla school where they got to meet all the students and actually get to see what is done there. It was very interesting and the girls all got to mix up and interact.

Earlier on that afternoon we went to Kabale town and showed them around going places like the market where we bought a lot of fruits. We also did the long awaited thing, went and bought fabrics that would be used to make skirts for the girls since this they had been denied this back in Mbale after their market unfortunately burnt down twice. After getting the fabrics we took them to the tailor for measurements. Funny thing is that basing on our own experiences we advised Hanna and Benedicte to breathe in and hold their breathes since the clothes normally came back when they were slightly bigger than the measured! However we couldn't miss out on always having the black sheep in this instance, and it was Benedicte who seems to have breathed in rather deeper and the final product was a very tight skirt. This had to be re adjusted, but still was quite tight which lead to baptizing it as her "motivation skirt".

On friday, it being our study day, we did not have to get up early to go to office. Instead we stayed at home and waited for Gerald and Tembo to pick us up at 11 am to got the field, but it being the trend of African time we ended up being picked up at 1.30 pm. So we headed out to Kaharo to visit a group which was to under go training in microfinance. The training went on successfully and we summed it up with the rukiga dance from the ladies in the group. This time Benedicte couldn't ignore her happy feet as she found herself joining in the dance.

Foto: Hanna Charlotte Hanager

The drive to town was smooth and when we come home we found Håkon and Eivind who had traveled all the way from Lira. A lot of catch up that night as we watched an episode of The Pacific in which all the girls slept off! The next day saw as going to lake Bunyonyi where we took a boat ride to Bushara Island and had lunch there not forgetting the much fun that came a long. Unfortunately given the long bus rides that were looming right a head of theses lovely visitors, they decide that they had to travel back to Kampala that night so that they would connect to Mbale and Lira the next day.

Foto: Hanna Charlotte Hanager

Being hosts to lovely people had not ended yet since we got Ruben Tislevold and Magnus Sether (a good friend of Synne) traveling all the way from Kenya to Kabale to visit us. They have been working with a bible study project in Kenya for two months. Since it was a non stop journey, they were on ground the soils of Kabale at 6 am monday morning. There was not much for them to do in bed since we saw them joining us at office at about 10 am. Shortly after we took them to the school. After having a meal with them we joined the entire staff and the students at the play ground to take part in volleyball and football, which was great.

The next day surely saw us take them to our paradise Lake Bunyonyi and of course the Islands. We actually thought out loud to ourselves that at this rate we should own our own boat to cater for the tourist! The skies blessed the day by opening and the rains pouring right as we planed to get on to the boat to get back ashore. Ruben and his sick thoughts of licking Synne's feet and Ruben with his unforgettable indian accent were having the their last hours in Kabale that evening and night in Kabale eating skoleboller! Finally they had to bid us farewell on Wednesday morning. Ticking as the second hand is on a clock is how much of brief these times have been, but for the record they have been great!!

The theme in Kabale is the rhyming master - too bad my rhyming is a complete disaster

- Thembolini